I de vanskelige tider vi lever i i dag, er ro et begrep og en tilstand man bør ty til mer og mer. Man stresser rundt, særlig i den juletiden vi nå snart er ferdig med, snøen laver stille ned og legger seg som et dempende teppe over land og by, stresset fra begivenhetene rundt oss i verden gjør at vi stresser oss opp, og nyhetssendingene på radio og fjernsyn er overhodet ikke med på å roe nervene til noen av oss. Da kan det være godt å sette på ei plate med tittelen Ro, for på den måten senke skuldrene og gjøre tilværelsen litt enklere og bedre.
I 2020 gjorde den norske duoen Inge Weatherhead Breistein (saksofon) og John Derek Bishop (live sampling) en serie på fem konserter i fem separate kirker langs vestkysten av Norge.Med sikte på å utforske både disse stedenes unike akustiske profiler og deres unike historiske resonanser, har paret valgt ut ti kortere improvisasjoner og «!stemninger» fra disse konsertene (med unntak av den fengslende, elementære «Ro», som klokker inn på over sju minutter).Disse har så blitt prydet med enstavelses norske titler som fungerer som nøkler til de ulike følelsestilstandene man møter i disse spesifikke rommene, og til de distinkte instrumentelle tilnærminger til dem.
Varmen fra Breisteins tenorsaksofontone, med mye sirkulær pust og annen utvidet teknikk, er drivstoffet for Bishops eget elektroniske arbeid – Bishop lager elektronikken i sanntid, hvor han legger seg tett opp til Breisteins spill på en fin måte.
De to musikerne har de senere årene markert seg som svært interessante og spennende utøvere av den mer elektroniske og følelsesmessige delen av jazzen på Vestlandet. Og med disse ti improvisasjonene brde de få innpass på de fleste jazzfestivalene i landet som holder på med kirkekonserter.
Musikken av neddempet og meditativ. Den når noe i oss som føles beroligende og avstressende, og de følger hverandre godt gjennom de ti låtene.
Det føles som det er Breistein som er den som legger premissene for improvisasjonene, som Bishop bygger på og viderefører på en fascinerende måte. Og hele veien føles det deilig å sette seg rolig tilbake og bare nyte det de to fremfører. De er begge utmerkede lyttere, og når Breistein legger opp til en idé eller følelse, er Bishop der umiddelbart med støttende og utviklende spill.
Man merker at mesteparten av musikken er utviklet i et stille og fredelig kirkerom. For dette er musikk som helst skal fremføres i en kirke med ikke altfor mye ekko. Men det er heller ingenting i veien for at de to kan få en ellers støyende og «begersvingende» jazzklubb til å falle til ro i kontemplasjon og intens lytting.
Jeg tror dette er en innspilling som er god for menneskeheten i disse tider. Det er ingen som vil gå i krigen etter å ha lyttet til Bishop og Breistein. Så kanskje de skulle få litt NATO-støtte eller en god slump penger fra Forsvarsdepartementet for å bre denne musikken ut til krigsområdene rundt om. For det er ingen som blir aggressive av å høre disse to musikerne.
Jan Granlie
John Derek Bishop (live samp), Inge Weatherhead Breistein (ts)
