«the ice Siren» er et prosjekt mellom saksofonisten John Ellis og komponisten Andy Bragen, som har skrevet librettoen på denne verket, bestående av musikk helt i ytterkanten av det vi vanligvis beskjeftiger oss med her på salt peanuts*. Men allikevel såpass spennende at vi velger å ta den med på vår site.
Etter deres første prosjekt, «Dreamscapes», en serie av Bragens drømmerelaterte dikt koblet sammen med Ellis musikalske bidrag, bestemte de seg for å fokusere kun på en drøm – bare for å gjøre det til et slags mareritt. «The Ice Siren» fusjonerer musikken og librettoen på en spennende måte i et dramatisk gjennomkomponert verk for 11 jazzmusikere. Bragen fordypet seg i skumle filmer og bøker og tryllet frem et Tim Burtonesque-scenario,: Vi får historien om en mann (sunget av Miles Griffith) som sørger over sin tapte kjærlighet til Melusina og plasserer blomster i krypten hennes hver uke. Lokket av «Melusina’s Siren Song» våger han seg lenger inn i krypten, møter sitt spøkelse (sunget av Gretchen Parlato) og blir fanget, og dømt til en frossen evighet.
Ensemblet som bringer denne visjonen til live, består av tubaisten Marcos Rojas (i stedet for en bassist), Daniel Sadownick på diverse slagverk og trommer, og Daniel Freedman som ekstra perkusjonist. Baseret på disse uvanlige grunnelementene, med kompliserte deler, hører vi i tillegg gitaristen Mike Moreno, vibrafonisten Chris Dingman og selvfølgelig Ellis selv på tenorsaksofon og bassklarinett, pluss B-flat klarinett. Like integrert i lyden er strykkvartetten med fiolinistene Hiroko Taguchi og Olivier Manchon, fiolisten Todd Low og cellisten Christopher Hoffman (som mange har hørt med Henry Threadgill).
Det er en mørk og lengtende musikk vi får servert i de tilbakevendende melodiene og motivene, en dissonans og tekstural rikdom i de skriftlige sekvensene, og en omfavnelse av det uventede i soliene når musikerne fjerner grensene mellom det komponerte og det improviserte. Og i midten, sammenkoblingen mellom Parlato, med sin eleganse og tilbakeholdenhet, og der hvor Griffith blir kastet inn i en emosjonell uro, og bringer sin spesielle stil til tolkningen av Bragens historielinje. Det Ellis har skrevet for stemmene høres krevende ut, men utførelsen her er på et høyt nivå, og effekten er mer enn teknisk – den er dypt menneskelig.
Dette er et stort verk, som man skal følge fra start til slutt. Det er bare synd at ikke librettoen er trykt i coveret, da hadde det vært lettere for oss nordboere å følge utviklingen i «stykket».
Jeg får litt en følelse av de «verkene» Michael Mantler og Carla Bley gjorde for eksempel på «Escalator over the Hill», med tekster av Paul Haines, «No Answer» med tekster av Samuel Beckett, «The Hapless Child» med tekster av Edward Gorey eller «Silence» med tekster av Harold Pinter, når jeg hører dette «verket». Men uten at musikken sånn umiddelbart kan sammenlignes. På dette «verket» blir nok musikerne holdt adskillig hardere i ørene enn det som var tilfelle hos Bley og Mantler. Men hele veien er dette en spennende reise å være med på. Alle musikerne gjør en fremragende jobb, og vokalistene, Miles Griffith og Gretchen Parlato passer perfekt inn i helheten.
Det er Ellis som opererer som hovedsolist, og kan nesten betraktes som «fortelleren» i stykket, og jeg synes de har laget et helhetlig verk, hvor tekst og musikk går godt til hverandre. Og de to vokalistene gjør en fin jobb, og blant musikerne liker jeg godt Rojas bidrag på tuba i stedet for at man har med en bassist. Det skaper en egen atmosfære, som passer godt i helheten. Og der hvor Mike Moreno slipper til med gitarsolier, lukter det nesten svidd, som i «sekvensen», «Part 4 – She Shows Her Face».
Spennende! Men et verk som garantert gjør seg enda bedre på en scene, hvor man, forhåpenligvis, også har librettoen i tekstlig form foran seg.
Jan Granlie
Miles Griffith (v), Gretchen Parlato (v), John Ellis (ts, cl, bcl), Marcus Rojas (tuba), Mike Moreno (g), Chris Dingman (vib, gl.spiel, chimes), Daniel Sadowich (perc), Daniel Freedman (perc), Hiroko Tagushi (vio, viola), Oliver Manchon (vio), Todd Low (viola), Christopher Hoffman (c), Andy Bragen (libretto), J.C. Stranford (dir)
