Den britisk fødte pianisten John Escreet flyttet til New York i 2006 for å studere ved Manhattan School of Music, hvor han hadde pianolærerne Kenny Barron og Jason Moran. I september 2008 ga han ut debutalbumet Consequences med David Binney (altsaksofon), Ambrose Akinmusire (trompet), Matt Brewer (bass) og Tyshawn Sorey (trommer). Han samarbeidet også med artister som Wayne Krantz, Ari Hoenig, Adam Rogers, Chris Potter og Seamus Blake., i tillegg til at han også har jobbet med saksofonisten David Binney og trommeslageren Antonio Sanchez.
Og nå har han samlet nok et stjernelag på innspillingen Seismic Shift. Her møter vi den energiske, kreative og spennende pianisten sammen med bassisten Eric Revis og trommeslageren Damion Reid, og vi får ni komposisjoner, hvor Escreet har laget de fleste med unntak av andresporet «Equipoise», som er gjort av Stanley Cowell, og tre spor trioen har laget i fellesskap.
Verdenen ifølge Seismic Shift er på det nivået som tittelen antyder: den involverer tumulter, brudd og jordskjelv. De tre slipper løs mye kraft, enten de improviserer fritt, skulpturerer lyd, eller spiller elegant tonal harmoni. «All musikk jeg presenterer må være variert», sier Escreet. «Det må være skjønnhet ved siden av de ville øyeblikkene, øyeblikk av tonalitet mot øyeblikk av abstraksjon. Mest av alt, enhver idé som fremmes, enten den er komponert eller improvisert, må ha klarhet og hensikt.»
Og allerede fra starten og «Study No. 1» får vi heftig, kreativt og fint spill fra alle tre – med Escreet som den førende i front. Dette er en låt som (nesten) kunne vært laget av Thelonious Monk, om han hadde vært blant oss i dag. Vi oppdager raskt det ytterst kreative, rytmisk skiftende og utrolig tekniske spillet til Escreet, hvor Revis og Reid kaster seg på og følger helt til døren.
Andresporet, «Equipoise» av Cowell, får en fri og moderne utgave, hvor piano og bass nesten kjemper om oppmerksomheten, før det frie «fester» seg i en moderne ballade, hvor man nesten kan høre Bill Evans i akkordleggingen til Escreet, før de beveger seg videre inn i et helt annet landskap. Jeg føler Escreet i denne låta henter fram inspirasjon fra de fleste av hans idoler, og setter de sammen i en ytterst spennende collage av farger og improvisasjoner.
«Outward and Upward» er den første av de kollektive komposisjonene, og her synes jeg de tre samarbeider godt, og det blir ikke kun Escreets ideer som frontes, men også Revis sine fine bassideer og et friskt og ledig trommespill. Pianospillet her minner (innimellom) om noe Don Pullen kunne ha gjort, det er kreativt og teknisk brilliant, og alle tre er enige om hvor denne låta skal gå.
«RD» er Escreets hyllest til Revis og Reid, og er en fin ballade, som både bassisten og trommeslageren bør være stolte av. Her er Escreet i en mer lyrisk stemning, men han får ikke fred til å dyrke det lyriske, siden både Revis og Reid vil ha en finger med i spillet. Bass-spillet svinger fint som underlag for det kreative pianospillet, og det lekne og pågående trommespillet gjør dette til en spennende låt. Så er vi over i «Perpetual Love», som også er en slags ballade. Men det er nesten som de tre ikke helt klarer å forsone seg med balladeformen i lengre strekk. Men denne låta er kanskje den hvor de klarer å holde seg «på matta» lengst. Men etter ett og ett halvt minutt, brer låten seg utover, og vi får nydelig triospill som tar de litt vekk fra balladen, helt til vi får en fin bass-solo som bygger opp til en fri og deilig sekvens, hvor Escreet virkelig får boltre seg. Og det gjør han til gangs her. Nydelig, spennende og ytterst tøft.
«Digital Tulips» starter med en relativt heftig bass-intro, som leder over i en flott sak med avslutningen på bass-soloen som et slags tema som de «leker» seg med videre, før tittelsporet tar det helt ned i starten, og de beveger seg (farlig) nær et slags akustisk improlandskap. Her får vi den lyriske og frittgående delen av Escreets komponering, selv om man nesten kan høre at både Revis og Reid river og sliter i han for å få mer fart inn i låten. Men denne gangen klarer Escreet å holde igjen, og vi får en original og fin, lyrisk sak, som skiller seg litt ut fra resten, men ikke mer enn at den passer perfekt inn i helheten.
«Quick Reset» starter også med bass, som Escreet henger seg på, kommenterer og bygger videre på, før de runder av med «The Water Is Tasting Worse», som starter relativt rolig, men hvor Revis drar opp energien med fint bass-spill, noe som gjør at de andre henger seg på og leverer en strålende avslutning.
Det er ingen tvil om at dette er en trio som meget gjerne kan ta den amerikanske triojazzen inn i et nytt og spennende område. Jeg føler at de tre drar veksler på den amerikanske pianotriotradisjonen på en fremragende måte. De tre musikerne er mestere på hvert sitt instrument, og sammen er de dynamitt, og noe av det tøffeste jeg har hørt av slik musikk, fra andre siden av havet, på svært lenge. En strålende utgivelse!
Jan Granlie
John Escreet (p), Eric Revis (b), Damion Reid (dr)