Den amerikanske trommeslageren John Hollenbeck kommer fra Binghampton i New York, og vi kjenner han kanskje best fra hans medvirkning i The Claudia Quintet. Men han har også spilt med Bob Brookmeyer, Fred Hersch, Tony Malaby, The Village Vanguard Orchestra, Kenny Wheeler og Meredith Monk, så hans kameleon-egenskaper burde være godt innarbeidet.
Når han skulle spille inn sine favorittmelodier, innenfor flere sjangere, valgte han like godt å gjøre det som en trilogi, og tidligere har han gjort «Songs I Like a Lot» (2013) og «Songs We Like a Lot» (2015), så da var det vel bare naturlig at platen «Songs You Like a Lot» skulle komme.
I disse prosjektene har han arbeidet med Frankfurt Radio Big Band, et av Tysklands ledende orkestre innenfor sjangeren storband, og for dem må disse prosjektene ha vært en morsom utfordring.
På tredjealbumet får vi populærmusikk som vi som har passert den kriminelle lavalderen med god margin, vet vi har hørt flere ganger opp gjennom årene. Og selv om ikke alle akkurat har vært våre favoritter, så har Hollenbeck og det tyske storbandet, unngått å gå i kopifella, og planke originalene, kun med påfyll av et «fett» storband. Dette legger vi spesielt merke til i andresporet, «Blue» av dronning Joni Mitchell. Her har de laget en original vri på låta, som passerer denne anmelderens kritiske syn når noen tar for seg Mitchell-låter, med god margin.
Men la oss ta det fra start. De åpner med den tradisjonelle «Down To the River To Pray» i en fin duett mellom gjestevokalistene Kate McGarry og Theo Bleckmann. Det er ikke mye tradisjonelt storband-sound over denne åpningen, derimot får vi heller mer vakker tostemt sang over et sobert kompende storband.
Joni Mitchells «Blue» har vi allerede nevnt, og det starter med Oliver Leichts klarinett og gjesten Gary Versace på orgel, og vi blir sittende litt ytterst på stolen og følge med, og vi tenker at kanskje de har laget noe helt nytt ut av den fine låta fra Mitchell. Men etter hvert kommer vokalistene inn, og vi får kanskje den fineste «covringen» av Joni Mitchell jeg til nå har hørt på plate.
Så følger «supersviska» «How Deep Is Your Love?» av brødrene Gibb i Bee Gees, og jeg tenker at her skal mye gjøres for å lage en holdbar jazzversjon av en av de låtene jeg kanskje hater mest av alt i musikkverdenen. Men også her klarer Hollenbeck og storbandet å lage noe originalt – i alle fall helt til vokalistene kommer inn, og vi kjenner igjen låta. Her synes jeg McGarry «presser» stemmen sin i overkant i «kastrattonene», men ellers fungerer det ok.
Deretter følger James Taylors «Fire and Rain». Dette er en låt man nesten ikke skulle tro var mulig å gjøre «jazz» ut av, men det funker fint, og vi får en fin trombonesolo fra storbandets norske alibi, trombonisten Christian Jaksjø, før vi får Peter Gabriels nydelige «Don’t Give Up», som han gjorde sammen med Kate Bush. Denne åpner funky med fint trompetspill fra Axel Schlosser, før de roer ned og vokalistene kommer inn. Og selv om låten aldri blir like sår og vakker som versjonen med Gabriel og Bush, får den godkjentstempel. Det er jo alltid et problem med låter man har et sterkt forhold til, og får de servert i andre versjoner, så oppstår det ofte problemer med helt å ta de helt inn.
Så får vi platas eneste Hollenbeck-komposisjon, «Kindness», med tekst av Naomi Shihab Nye, en ballade som ikke hevder seg som en altfor spennende låt.
Deretter følger «Pure Imagination», en låt laget til filmen «Willy Wonka & the Chocolade Factory». Musikken er laget av de britiske komponistene Leslie Bricusse og Anthony Newley, spesielt for filmen med Gene Wilder i rollen som Willy Wonka. Dette er en låt som er blitt gjort en rekke ganger opp gjennom årene, både av musikere som Lou Rawls, avant-garde-gitaristen Buckethead, Kenny Logins, punkbandet Smoking Popes og Jamie Cullum, for å nevne noen få. Her får vi en slags filmversjon, hvor Gary Versace spiller en viktig rolle. Fin vokal får vi også, og versjonen passer fint inn i platas helhet.
Så avrunder de med Brian Wilson og Tony Ashers «Knows Only God (God Only Knows)», med fint trommespill og spennende vokal, nesten i Bobby McFerrin-stil.
Dette er blitt en morsom plate med flere originale versjoner av mange hitlåter fra (litt) tidligere tider. Og det er ingen tvil om at den beste popmusikken ble laget på den tiden Hollenbeck hørte mye på popmusikk. For her får vi flere gode eksempler, i noen temmelig særegne og fine versjoner, som sikkert også flere storband kunne tilegne seg. For dette er populærmusikk som et litt erfarent storband med et par gode vokalister i nærheten, mer enn gjerne kan prøve seg på. Og det tyske storbandet er med på å gjøre dette til en fin plate, uten at de lager en eneste revolusjon i musikkmiljøet med denne utgivelsen.
Jan Granlie
John Hollenbeck (comp, arr, cond), Theo Bleckmann (v), Kate McGarry (v), Gary Versace (p, org), Heinz-Dieter Sauerborn (as, ss, cl, fl), Oliver Leucht (as, ss, cl, fl, piccolofl), Ben Kraef (ts, ss, fl), Steffen Weber (ts, ss, cl, fl, afl), Rainer Heute (bs, bass-s), Frank Wellert (tp, flh), Thomas Vogel (tp, flh), Martin Auer (tp, flh), Axel Schlosser (tp, flh), Christian Jaksjø (tb), Felix Fromm (tb), Shannon Barnett (tb), Manfred Honetschläger (btb), Martin Scales (g), Hans Glawisching (b), Jean Paul Höchstäder (dr), Claus Kiesselbach (perc, timpani)
