Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JOHN ZORN

«Virtue»
TZADIK, TZ 8370

Saksofonisten John Zorn, som skulle vært «Artist in Residence» på årets Moldejazz, men som på grunn av korona-pandemien, måtte holde seg borte fra Nord-Vestlandet av Norge, er en merkelig musiker. Han har laget noe av det friskeste og frieste innenfor jazzen de siste 20-30 årene, med musikalske prosjekter som Naked City, Spillane, The Big Gundown, Cobra, Lucus Solus og Spy vs. Spy, samtidig som han har laget plater som tenderer til det klassiske (Masada-prosjektet), pluss at han har gjort sine egne versjoner av klezmer-musikken.

Første gang jeg hørte ham på konsert, var på Knitting Factory på Lower East Side i New York, hvor han spilte med, og organiserte, et japansk «storband», som jeg overhodet ikke forsto hva holdt på med. Men det er mange år siden nå, og mitt forhold til Zorn har endret seg, oftest til det bedre, og noen ganger, til det verre.

I tillegg har han de senere årene blitt mer og mer komponist og tilrettelegger, mer enn musiker. Slik vi har opplevd han med bandet Masada, og nå har han puttet de tre gitaristene Bill Frisell, Julian Lage og Gyan Riley i studio for å gjøre noen av hans komposisjoner, mens han selv organiserer og holder oppsyn med de tre.

Det vi får servert av de tre, utmerkede gitaristene, er stemningsfull, spirituell og åndelig musikk fremført av tre av USAs ledende, og beste jazzgitarister per i dag. De to første kjenner vi fra en rekke strålende innspillinger, mens sistemann, Gyan Riley, ble man oppmerksom på via hans seneste innspilling på Zorns selskap, Tzenik, og platen «Nove Cantici per Francesco d’Assisi», hvor Zorn hadde latt seg inspirere av Julian of Norwich, en abedisse fra 1300-tallet og en av grunnleggerne av den kristne mystikk.

Platen, vi nå konfronteres med, består av 12 spor, hvor de tre, ved hjelp av akustiske gitarer, «leker» seg gjennom Zorns musikk. Jeg får en fornemmelse av et tidligere prosjekt med tre gitarister, nemlig John McLaughlins samarbeid med Paco de Lucia og Al Di Meola. Men der hvor disse tre gikk mot det rytmiske og en viss grad, «gitaronani», holde Frisell, Lage og Riley seg godt nedpå, og leverer utsøkt triospill gjennom de 12 låtene.

Og selv om musikken er inspirert av tidligere tider og den stemningsfulle, spirituelle og åndelige musikken, blir aldri dette «svevende» eller «mediterende». Vi får rett og slett strålende musikk fra tre musikere som både forstår hverandre og hva John Zorn har vært interessert i at de skulle lage.

Det er, ikke minst, overraskende å få en slik plate fra Zorns selskap og fra hans komponeringsvirksomhet. For her ligger musikken milevis fra det vi er vant til å høre fra den gode organisatoren, «bråkmakeren» og saksofonisten. Og med disse tre gitaristene har vi fått en nydelig plate, som alle venner av godt gitarspill bør skaffe seg.

Jan Granlie

Bill Frisell (g), Julian Lage (g), Gyan Riley (g)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.