I forbindelse med Record Store Day Black Friday den 29. november, gir plateselskapet Reel to Real ut et konsertopptak med saksofonistene Johnny Griffin og Eddie «Lockjaw» Davis fra klubben The Penthouse i Seattle den 30. mai og 6. juni 1962. På utgivelsesdagen slippes platen som LP, men salt peanuts* har fått tilsendt CD-utgaven i god tid, slik at vi rakk å omtale innspillingen til slippdatoen.
Her møter vi de to saksofongigantyene i samspill med pianisten Horace Parlan, bassisten Buddy Catlett og trommeslageren Art Taylor. Vi får åtte låter, med de introduksjoner og outroer som gjerne følger med, og fra de åpner med Gene Ammons og Sonny Stitts «Blues Up And Down» og til de runder av med Lester Youngs «Tickle Toe», får vi fine versjoner av Gillespies «OW!», Barrosos «Bahia», Sampson og Mills’ «Blue Lou», Eckstine og Valentinos «Second Balcony Jump», Kings «How Am I To Know?» og Ellingtons «Sophisticated Lady». Og hele tiden er det to «slåsskjemper» som møtes i ringen, men uten at det blir altfor heftige «tenor battles». Det er mer som de forsøker å samarbeide som et team, og med Parlans delikate pianokomp, Catletts stødige bass-spill og Taylors pågående trommespill, blir dette en fin tenorplate i be bop-landskapet.
Jeg synes kanskje plateselskapet kunne jobbet mer med å oppgradere lyden på deler av innspillingen, men det er verre enn at vi får fine opplevelser med fint spill fra to saksofongiganter.
Griffin og «Lockjaw» Davis er ikke så veldig forskjellige når det gjelder tenorsaksofonspill. Men «Lockjaw» er råere i uttrykket enn Griffin, og jeg synes kanskje kampen ender uavgjort. Men det er strålende spill fra start til mål, med begge tenorsaksofonistene i godlage. Og bak opptrer kompet som stødigheten selv og akkurat slik de skal i en slik sammenheng.
Jeg tror nok de som var tilstede på Penthouse-klubben disse to dagene hadde en strålende kveld. For denne gjengen gjorde aldri en jobb som kunne karakteriseres som «en vanlig dag på kontoret». Her fyrte man av solide saksofondueller og et nydelig unisont spill i noen av temaene som låter så til de grader ekte, at det er en fryd.
De to tenorsaksofonistene hadde en lang historie sammen, og de har gjort bortimot ti plater sammen som frontfigurer. Så det er to musikere som kjente hverandre godt og visste hvor de hadde hverandre. I tillegg var heller ingen av musikerne i kompet spesielt ukjente for de to. Derfor er dette blitt en plate hvor musikken er tett og fin, selv om man kanskje kan beskylde dem for ikke å ha gitt «jernet» hele tiden.
Jan Granlie
Johnny Griffin (ts), Eddie «Lockjaw» David (ts), Horace Parlan (p), Buddy Catlett (b), Art Taylor (dr)
