På skive

JONES JONES

«A Jones In Time Saves Nine»
NOBUSINESS NBLP 121

Her oppe i Norden, har vi altfor lett for å fremelske den nye generasjonen jazzmusikere, uten å sjekke historien, og lytte oss gjennom hva som skjedde før den unge generasjonen ble født, eller i alle fall, hadde begynt å spille et instrument. Det har ført til at en rekke musikere mer eller mindre har gått i glemmeboka, både hos lyttere, festival- og klubbarrangører.

Tre voksne herrer, som har vært i jazzmiljøet en stund, er det vi får høre i bandet Jones Jones. Saksofonisten Larry Ochs, bassisten Mark Dresser og trommeslageren Vladimir Tarasov. Så rekk opp hånda den som er under 30 år, og kan si noe om disse tre.

Men la salt-peanuts.eu hjelpe dere litt. Larry Ochs kommer fra New York. Han er født i 1949 og ble først kjent gjennom Rova Saxophone Quartet, mens Mark Dresser er født i 1952, og kommer fra Los Angeles. Mange (eldre) vil huske han fra samspill med Anthony Braxton, Ray Anderson, Tim Berne, Jane Ira Bloom, Anthony Davis, John Zorn og mange fler, mens Tarasov var en viktig brikke i den kreative, russiske Ganelin Trio, som herjet rundt i Europa på begynnelsen av 80-tallet.

I 2016 møttes de tre i California, og da var det ikke annet å gjøre enn å gå i studio for å se om de kunne lage litt morsom og spennende musikk sammen. Og det klarte de med god margin. Vi får fire fritt improviserte «strekk», hvor Larry Ochs er det førende stemmen gjennom de meste av albumet. Men selv om han er den førende stemmen, så hadde det ikke blitt det samme uten det kreative bass-spillet til Dresser eller det originale trommespillet til Tarasov.

De fire «strekkene» viser at dette er tre musikere som liker å spille sammen. De kommuniserer nesten sømløst gjennom hele albumet, og det er spennende å høre det tekniske spillet til Ochs og bass-spillet til Dresser, hvor jeg spesielt liker når han spiller med bue, og det nesten naive trommespillet til Tarasov. Sjekk også ut bass-spillet på «The Jones Who Knew Too Much» – strålende!

En egen sak med denne platen er titlene på låtene. Vi får «A Fistful Of Jones», «Twelve Angry Jones», «The Jones Who Knew Too Much» og «Three Jones Outside Ebbing, Missouri». Hva de tre har tenkt og hvordan disse titlene skal harmonere med musikken, vet jeg ikke, og det er kanskje heller ikke så farlig. Navn skal jo låtene oftest ha, så da er det like greit å lage de såpass. På den digitale versjonen av platen får vi i tillegg låtene «Night Of The Living Jones», «The Jones Who Never Was» og «Gone With The Jones».

«A Jones In Time Saves Nine» er blitt en spennende plate med fritt improvisert jazz, som mange festival- og klubbarrangører bør låne ett øre eller to til. For her foregår det mye interessant. Og det er fullt mulig for folk under 30 år å låne et par ører til denne trioen også. Jeg tror jeg ville være godt for flere!

Jan Granlie

Larry Ochs (ts, ss), Mark Dresser (b), Vladimir Tarasov (dr, perc)