Vi snakker 1976. Undertegnede har flyttet fra flatlandet østpå for å gå et år på skole på Voss. En ettermiddag blir jeg invitert inn på et jenterom, noe som slett ikke var dagligdags for en ung herre fra bygdene på Østlandet. Men fikk jeg servert platen Blue med den canadiske singer/songwriteren Joni Mitchell, og jeg var solgt!
Jeg brukte store deler av studielånet på plater den gangen, resten gikk med på «speilsalen», puben på Jarl hotell og på diskoteket på Rondo. Og etter møtet på jenterommet gikk mye på å oppdatere meg på Joni Mitchell.
Jeg var i Oslo konserthus den 13.mai 1983 – den eneste gangen Mitchell har spilt i Norge, selvsagt sammen med henne som introduserte meg til «dronningen». Og selv om dette ikke akkurat var Mittchells beste periode som artist, gikk vi ut med stjerner i blikket (dagen før hørte vi britiske Kevin Coyne på Club7).
Jeg har alle de offisielle platene hennes, pluss noen ikke offisielle utgivelser, pluss samleboksene. Jeg har vært negativ til alle som har satt sammen bandprosjekter for å hylle eller «covre» Mitchell, helt til jeg nærmest ble tvunget til å høre Anja Laurdals festivalprosjekt for noen år siden.
Mitchell har gjennom hele karrieren vært et samfunnsengasjert menneske. I 2009 fikk hun hudsykdommen morgellons, en tilstand som beskrives som en følelses av å ha små parasitter under huden som stadig stikker. Fra medisinsk hold betraktes tilstanden som en psykisk lidelse. Da uttalte hun at hun ville forlate musikkindustrien for å jobbe for å gi mer troverdighet til mennesker som lider av morgellons.
Selv om hun sa at hun ikke lenger ville turnere eller gi konserter, dukket hun opp av og til offentlig for å snakke om miljøspørsmål. I mars 2015 fikk Mitchell en hjerneaneurismeruptur som krevde at hun måtte gjennomgå fysioterapi og delta i daglig rehabilitering. Hun gjorde sin første offentlige opptreden etter aneurismen da hun deltok på en Chick Corea-konsert i Los Angeles i august 2016. Hun gjorde noen andre opptredener, og i november 2018 sa David Crosby at hun holdt på å lære å gå igjen.
Joni Mitchell var såpass syk at ingen trodde hun noen gang skulle opptre eller gå i studio igjen. Man trodde nok heller at hun skulle forlate denne verden. Men så skjer det. Det er siste konsert på Newport Folk Festival den 24. juni 2022, skjer underet. Mitchell hadde, på tross av svært sviktende helse (hun hadde perioder under sykdommen hvor hun ikke en gang kune snakke!), med jevne mellomrom klart å samle gode musikervenner til det som ble kalt «Joni Jam» hjemme, og det var dette prosjektet som nå skulle spille på Newport. Venner som Brandi Carlile, Wynonna Judd og Marcus Mumford hadde satt sammen et band for å hylle Mkitchell. Og lite visste publikum, eller noen av oss andre, at selveste «dronninga» skulle være med. Det var hennes første offentlige opptreden siden hun fikk aneurisme i 2015.
Etter hvert begynte ryktene å svirre. Det dukket opp videoer på YouTube som faktisk viste at Joni Mitchell sto på scenen igjen. Og sammen med et oppbud av musikere gjør hun «Big Yellow Taxi», «A Case Of You», «Amelia» (min absolutte Mkitchell-favoritt), «Both Sides Now», «Just Like This Train», «Summertime», «Carey», «Help Me», «Come I n From the Cold» og «Shine», før hun avslutter med «A Circle Game». Og da Brandi Carlile introduserer «dronningen» går Newport-publikum av hengslene. Og jeg kunne drept for å ha vært til stede. Mitchell kommer inn – med stokk – og setter seg i en stol midt på scenen. Og festen kan starte.
Og nå har vi fått det neste beste i hus. Konserten på plate. Det er så man kan gråte. Publikum som er til stede kan ikke tro det er sant! Og da de starter med en slags allsang-versjon av «Big Yellow Taxi» renner tårene. Og selv om dette er en versjon preget av allsang og fest, hjelper det ikke. Dette er nesten for godt til å være sant. «Dronninga» synger som den guden hun er, og stemmen bærer som «ei kule». Etter «A Case of You» snakker hun til publikum, som om hun aldri hadde vært syk. Hun har den samme humoren, og det er omtrent som om Miles Davis plutselig sto i rommet og sa «Hi, I’m Miles».
Så gjøre de «Amelia», fra mitt favorittalbum, Hejira, andresporet på plata fra 1976. Og jeg gråter. Dette må være den optimale opplevelsen på en festival. Det er nesten så man blir religiøs. «Amelia / It Was Just a False Alarm». Stemmen er kanskje ikke like «åpen» og deilig som på originalen, men det er en «voksen» utgave vi får, og det er nesten skremmende vakkert.
Så følger låten hun kanskje forbindes mest med, «Both Sides Now», og dette er kanskje den beste versjonen jeg noen gang har hørt av låten. Her er det mye levd liv i stemmen til «dronninga». Og bandet som støtter henne gjør en strålende jobb. Men det er Mitchell som er hovedpersonen. Og hun framstår virkelig som den dronninga av populærmusikk hun er.
Og nå er Mitchell blitt «varm i trøya». For på «Just Like This Train» reiser hun seg og plukker fram den elektriske gitaren. Og vi får det typiske Mitchell-gitarspillet, som du kunne kjenne henne igjen på blant 1000 gitarister. Og her får vi låten instrumentalt med Mitchells gitar i føringen.
Så gjør hun like godt Gerswins «Summertime»! Og himmel og hav for en versjon! Den går rett hjerte og sjel, og tårene renner. For en frasering, fra en «gammel» dame, som for ikke altfor lenge siden ikke kunne snakke! Så følger «Carey», hvor jeg tror det er Brandi Carlile som tar seg av det vokale, men på beste Mitchell-måte, og vi får en fantastisk versjon, før vi får «Help Me» fra Court and Sparks fra 1974, hvor Mitchell også får en pause, men hvor Carlile gjør en personlig og fin versjon.
«Come In From the Cold» følger. Utgitt på Geffen, som single i 1991, og Mitchells særpregede stemme er tilbake. Nydelig og en halv! Så går det mot slutten på denne historiske konserten med «Shine» avslutningslåta fra albumet av samme navn fra 2007. En nydelig ballade, før de avslutter med «A Circle Game», og tårene renner i strie strømmer, så det nesten er vanskelig å se tastaturet. Jeg tror nesten ikke det jeg hører. Det er rett og slett for bra til å være sant. Jeg må klype meg i armen, jeg svetter, og ut av høgtalerne strømmer Joni Mitchells stemme som om det var siste man trengte å høre av musikk i livet.
Og tankene går til hun som introduserte meg for denne fantastiske artisten av musikeren. Ingen over og ingen ved siden. Min gode venninne er ikke med oss lenger. Men jeg føler hun sitter ett eller annet sted og ser ned på meg og sier: «Nå må du slutta sitta der og sippa, tjukken!». Du får en blomst på grava di i dag, Big Nose! Som takk for at du lot meg ta del i den store kunsten til Joni Mitchell.
Og Joni Mitchell og de som sto i spissen for «Joni Jam», pluss Newport Folk Festival skal ha stor takk for denne drøye timen med himmelsk musikk.
For en fantastisk opplevelse!
Jan Granlie
Joni Mitchell (vocals, el.gitar), Brandi Carlile (vocals), Paul Hanseroth (bass, vocals), Lucius – Jess Wolfe (vocals), Holly Laessig (vocals), Taylor Goldsmith (guitar, vocals), Celisse (guitar, vocals), Ben Lusher (piano), Blake Mills (guitar, vocals), Marcus Mumford (percussion, vocals), Josh Neumann (cello), Allison Russell (clarinet, vocals), Rick Withfield (guitar, vocals), Matt Chamberlain (percussion), Wynonna Judd (vocals), Shooter Jennings (vocals), Kyleen King (vocals), Monique Ross (vocals), Chawntee Ross (vocals), Jay Carlile (vocals), Marcy Gensic (vocals), Sauchuen Yu (vocals)
