Pianisten Julia Hülsmann kommer opprinnelig fra Bonn i Tyskland, men er nå, som de fleste spennende, tyske jazzmusikere, bosatt i Berlin. Hu har en lang CV bak seg med samarbeid med blant andre den norske vokalisten Rebekka Bakken, den britiske trompeteren Tom Arthurs og dette er hennes sjuende innspilling for 50-årsjubilanten ECM.
Med seg på denne innspillingen, som er gjort i Studios La Buissonne, Pernes-les-Fontaines i mars i år, har hun tenorsaksofonisten Uli Kempendorff, bassisten Marc Muellbauer og trommeslageren Heinrich Köbberlink, alle musikere hun kjenner godt fra før, og som hun har spilt med på ECM-innspillinger tidligere.
De 13 låtene vi får servert, er komponert av de forskjellige musikerne i bandet, med en overvekt på Hülsmann, pluss David Bowie, Pat Metheny og Lyle Mays superhit «This Is Not America», som kommer i to versjoner.
Hvis man absolutt skal si noe negativt om denne innspillingen, må det være at den høres veldig ECMsk ut. Mest på grunn av reverben i lyden, som salige Jan Erik Kongshaug skapte i samarbeid med platedirektør Manfred Eicher. Men det er også det eneste negative man kan si om denne fine innspillingen.
Hülsmann er en lydhør, lyrisk og dyktig pianist, som både spiller fint ensemblespill, legger et fint underlag til de andre musikerne og spiller nydelige solier. Jeg synes kanskje Kempendorff har en litt anonym tone i tenorsaksofonen, særlig når han fremfører temaene i de roligere partiene, som i «This Is Not America», som nesten høres ut som en hyllest til Trump-land, noe jeg ikke tror har vært meningen fra noen av musikerne. Men etterhvert slipper han seg mer løs, og det er da han er best. Og bak det hele fungerer både Muellbauer og, ikke minst Köbberling som et utmerket komp. Köbberlings trommespill er løst og fint, og han pusher virkelig de andre musikerne der det er behov for det.
Jeg har en egen forkjærlighet for Hülsmanns egenskaper som komponist. Hun har mye av det nordiske i seg, uten at det blir påtatt eller kunstig. I sine egne komposisjoner bruker hun ikke mye energi på å fremheve seg selv, men gir store åpninger og rom til de andre musikerne, og det er nærmest som man kan høre hun sitte der, bak det store Steinway-flygelet og smile.
Jeg synes Julia Hülsmann har laget en strålende plate sammen med sine medmusikanter. Det er variasjon i uttrykkene, og selv om det ikke er en plate som vil revolusjonere programpolitikken hos Eicher i plateselskapet, så har hun laget en deilig plate som passer til de fleste anledninger.
Jan Granlie
Julia Hülsmann (p), Uli Kempendorff (ts), Marc Muellbauer (b), Heinrich Köbberling (dr)
