Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JUNK MAGIC

«Compass Confusion»
PYROCLASTIC RECORDS, PR12

Bandet Junk Magic, er et slags amerikansk «superband» med noen av de mest spennende musikere man har stiftet bekjentskap med på den amerikanske jazzscenen de senere årene.

Pianisten, komponisten og produsenten Craig Taborn brukte først navnet «Junk Magic» i 2004 som navn på sin kvartettutgivelse på labelen Thirsty Ear. På den tiden brøt Taborns bruk av elektronika, gruppeimprovisasjon og etterproduksjonsteknikker ny mark. Bandet, som foruten Taborn, som her spiller både piano og keyboards, av Chris Speed på tenorsaksofon og klarinett, Mat Maneri på bratsj, Erik Fratzke på bass og David King på akustiske og elektroniske trommer, gjorde en rekke konserter rundt om med vbarierende besetning, og nå, 15 år senere, er Junk Magic navnet på Taborns nyeste band. Dette er endre utgivelsen vi får fra dette bandet. Jeg ha rikke hørt den første, men du skal ikke se bort fra at den også vil havne i hyllene etter hvert. King og Maneri er med fra debuten, mens de andre har kommet til etter hvert.

Vi får sju låter som alle er komponert av Taborn, og det er i det mer moderne, jazzlandskapet vi finner musikken. Det er nesten tydelig at de velrenomerte musikerne gjerne vil vise at også musikere som har holdt på en stund mestrer den musikken vi de senere årene har fått fra blant annet Kamasi Washington og flere av de «hippe» musikerne som har tilhold i England.

Jeg har lenge vært litt skeptisk til Washington, og jeg har ikke helt forstått hvorfor han er blitt såpass stor som han er blitt. Og enda mindre sikker blir jeg etter å ha hørt hva denne gjengen av kreative musikere skaper.

For dette er deilig, moderne og kreativ musikk, laget med et slags utgangspunkt i det moderne jazzlandskapet, hvor man tidligere blant annet fant trioene Medeski, Martin & Wood, og The Bad Plus. Men her synes jeg de gjør mye med spennende musikk, enn det jeg har hørt fra de andre. Taborn er en glimrende komponist og pianisten, og man kan nesten høre at han koser seg i denne settingen, særlig i åpningssporet, «Laser Dreaming Hearts». Etter hvert utvikler musikken seg til å innbefatte noe som nesten høres ut som kirkeklokker over elektroniske toneganger ispedd klarinett og bratsj (tredjesporet «Compass Confusion / Little Love», og vi tas med ut på en musikalsk reise vi slett ikke så komme.

Vi får strålende spill i det frittgående og søkende landskapet fra alle musikerne, og å oppleve en konsert med denne gjengen i et kunstgalleri eller en liten klubb, må være en stor opplevelse.

Hele veien virker alle musikerne «lekne», på den måten at alt virker laget der og da, og at alt fungerer fint mellom musikerne. Jeg har hørt Dave King i noen andre sammenhenger, og vil påstå at det han spiller her, er helt på høyden. Maneri er, som alltid en glimrende bratsjspiller, og Speed er akkurat der han skal være med sine innspill. Og Frantze, som jeg ikke har hørt så ofte tidligere, opverbeviser med deilige innsmett gjennom hele albumet.

Noen av komposisjonene er relativt eksperimentelle og «nedpå», men det er med på å gjøre denne innspillingen til en helt særegen utgivelse, som ikke ligner så mye annet vi har lyttet til den senere tiden. Musikken er komplisert, samtidig som den virker relativt enkel, noe jeg formener kommer av et utsøkt «hold» med musikere, som kjenner hverandre godt og som hele tiden vet hva man skal bidra med.

En ytterst spennende utgivelse, som man skal ta seg god tid med, sette seg i godstolen, lukke øynene, og la de fem musikerne ta deg med på en ytterst spennende reise i et USA som kanskje begynner å finne seg selv igjen, etter fire år i det totale kaos.

Jan Granlie

Craig Taborn (p, keys), Chris Speed (ts, cl), Mat Maneri (viola), Erik Fratzke (b), David King (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.