For tjue år siden startet de to ungguttene gitaristen Håvard Stubø og organisten Steinar Nickelsen en liten duo som de ga et stort navn, Jupiter. For riktig å understreke allegorien i navnet, fikk første plata med duoen navnet Iginition. Siden den gangen har Jupiter seilt gjennom rommet på vei mot et ukjent mål, som en variant av Harry Martinssons romskip Aniara.
I løpet av de neste ni årene kom de med tre album til. På veien mot disse tre hadde de først plukket opp en svenske på veien, Jonas Kullhammar, før de også tok med seg trommeslageren Magnus Forsberg. Hvem av dem som kunne være Aniaras velgjørende datamaskin Miman skal være usagt. Men klart var det at da et live trioalbum fra Glen Miller Café ble etterfulgt av dobbelt-CDen III2, før de i 2010 kom med Atlantis, hadde Jupiter skapt et levende og dynamisk samfunn.
De siste ti årene har vi ikke hørt platemessig livstegn fra romskipet Jupiter. Hadde det som bystaten Atlantis gått under som en følge av vellevnet og tap av gudenes gunst? Eller var det som Aniara på evig vei mot det helt ukjente. Men så, i disse dager kommer det så en ny plate. Ingen av medlemmene av kvartetten er lenger noen unge gutter, men etablerte musikere med bred erfaring. Denne gangen med en ny svenske på laget, trommeslageren Johan Holmegard. Han kjenner vi ellers fra blant annet Dungen, Svenska Kaputt, og ikke minst fra Goran Kajfes’ Tropiques og Subtropic Arkestra.
Sammen har kvartetten skapt ei drivende fin skive, The Wild East. Et variert og mangesidig landskap, men langt på vei et lovløst område. På denne nye plata, utgitt på Kullhammars label Moserobie, er det kombinasjonen av Nickelsens Hammond-orgel og Holmegards trommer som driver plata framover. Mens Kullhammar og Stubø setter karosseri og design på kjøretøyet.
Det åpner med et insisterende vamp av Nickelsen og Holmegard som skaper minner om kjernemaskineriet i mange soul-baserte orgel-tromme-kombinasjoner på 1970-tallet. «Stratos» er, uvanlig nok, den eneste låta på albumet skrevet av Håvar Stubø, som ellers jo står for en stor del av den samlede katalogen til Jupiter. «Domedagen», skrevet av Kullhammar, er i tråd med navnet, nesten lagt til tempoet i en dirge, en marsj for de døde, i ca. 80 bpm. Et enkelt tema, men som utvikles fint — ikke minst av Nickelsen.
«Cai Shen Calypso» er en ‘tounge-in-cheek’ pastisj laget av Nickelsen. ‘Cai Shen’ på kinesisk kan vel oversettes med noe slikt som Rikdommens gud. Overflødighetshornet kan vel være en slags vestlig analogi. Kombinert med en calypso blir dette en heftig dans, der Kullhammar og Nickelsen virkelig slår ut håret. Overflødighet, livsglede, fest og dans.
Med tonen til Jonas Kullhammar og en calypso er selvfølgelig ikke veien lang til å tenke på Sonny Rollins. «Do you guys calypso?» var Rollins første spørsmål ved det første møtet da han i 1971 skulle spille på Kongsberg jazzfestival med Bobo Stenson, Arild Andersen og Jon Christensen. Rollins hadde vært borte i to-tre år, da han bød de tre opp til dans med «St. Thomas». Nå er det Kullhammar som byr tre andre opp til dans, når Jupiter kommer med sin første skive på over ti år.
Kullhammars «Paris» er regntungt og mørkt, mens vi vandrer opp fra metrostasjonen Chatelet, på vei til Rue des Lombards og jazzklubben Sunside. Det drypper fra hattebremmen og vi slår opp kragen på trench-coaten mot vinden og regnet. Real, akustisk jazz med en eim av 1950-tallet og svart kunst er det vi er på jakt etter. Det er bluestunge riff med lukt av tobakksrøyk vi trenger.
Denne gangen får vi også en liten perle i form av «Sol, Litt Regn» av Håvard Stubøs far, den norske jazzgitaristen Thorgeir Stubø, som gikk bort alt for tidlig i 1986, bare 42 år gammel. Før kvartetten avslutter med Nickelsens låt som har gitt tittel til albumet, «The Wild East». Et nesten Morricone-enkelt tema som utvikles som en stadig voksende bolero.
Coveret er tegnet og designet, med et gjennomført pop-art-preg, av Bim Eriksson. Omslagets handlingssenter er et kattehode som kan minne om den japanske maneki-keno, kanskje mer kjent som den kinesiske gyldne katten jinmao. Men i motsetning til katten som ønsker deg velkommen og vil gi deg rikdommer, har denne katten øyne som lasere. Kanskje en referanse til pop-art-fenomenet the Laser Cat, fra 2014? Katten som både spiste kunst og «beamet» den ut av øynene etterpå.
Det er blitt ei plate som egner seg godt for mørke høstkvelder, i en god stol. Eller altså på en mørk og tung jazzklubb i et deilig høstmørkt Paris. Alt mens laserkatten stråler kunst på din indre vegg.
Johan Hauknes
Jonas Kullhammar, ts, Håvard Stubø, g, Johan Holmegard, dr, Steinar Nickelsen, org
