Den estiske vokalisten Kadri Voorand har i mange år vært en svært aktiv del av jazzlivet i hjemlandet. Hun har hele tiden hatt en idé (tror jeg), om å slå gjennom utenfor landets grenser, og ettersom den estiske jazzscenen de senere årene har vokst kraftig, har Voorand vært med. Vi har hørt henne en rekke ganger på Jazzkaar-festivalen i Tallin, og det har vært interessant å følge henne gjennom de siste ti-tolv årene, både i Tallinn og på festivaler rundt om i Europa.
Bassisten Mihkel Mälgand har vært hennes hovedsammarbeidspartner gjennom flere år, og blir regnet som en av de ledende bassister i Estland. Han har spilt med utenlandske navn som Dave Liebman, Randy Brecker, Tim Hagans, Kurt Elling og mange flere og har vært med på over 80 album.
Sammen har de nå laget et duoalbum, hvor Voorand ved siden av å ta seg av det vokale, også trakterer piano, kalimba, fiolin og elektronikk. Mälgand spiller i tillegg til akustisk og elektrisk bass også gitar, cello og perkusjon.
Mesteparten av stoffet de fremfører er skrevet av Voorand, men de gjør også låter de to har laget sammen, pluss en låt av Eeva Talsi og Jaaz Tätte og Michael Jacksons «They Don’t Really Care About Us».
Når man hører på platen, så er det nesten vanskelig å tenke seg at musikken fremføres av kun to personer. For her er det lagt til instrumenter der de mener det har vært behov for det. Derfor er det blitt et ve3ldig gjennomarbeidet album, noe jeg kanskje synes svekker innspillingen noe. Jeg tror det hadde vært bedre å høre de to som vokal/bass-duett. Det blir på mange måter litt overlesset, slik at man i stedet for å gå inn i det vokale og bass-spillet, blir sittende å lytte til detaljene i alt det andre som er lagt til.
Voorand har en fin og lys stemme, med et godt register. Hun bruker alle stemmens muligheter gjennom de 12 sporene. Og også her kan det nesten bli litt for mye av det gode. Jeg tror det hadde gjort seg med å ta det hele ned, som i den fine «Kättmaks/Revenge», som er stemme, bass og piano (riktignok med noe elektronikk i tillegg, men her gjør det ikke så mye). Her synger hun også på estisk, et språk man egentlig ikke skulle tro var særlig «vokalvennlig», men det er det i alle høyeste grad. I «Like Yoko and John», får vi en slags egen parallell til Ono & Lennon, men med Voorand og Mälgand som hovedpersoner. Og «Still in Love» er en mektig kjærlighetssang fra Voorand til Mälgand, som er vakker og kanskje platas beste spor etter min mening.
Helhetlig synes jeg kanskje de to relativt unge musikerne forsøker litt å bringe alt de kan inn i de enkelte melodiene. Det går litt utover melodiene, men også i arrangementene, som jeg mener burde vært strippet ned. Slik det høres ut nå, synes jeg det rett og slett blir litt stressende å høre på.
Men dette er egentlig bagateller i den store sammenhengen. Kadri Voorand og Mihkel Mälgand har laget en litt annerledes plate som bør lyttes til. Og som vokalist er Voorand en av de mer spennende vi har i Europa om dagen, og Mälgand er en bassist som fikser en slik duosetting med stor overbevisning.
Jan Granlie
Kadri Voorand (v, p, kalimba, vio, elec), Mihkal Mälgand (b, g, c, perc)
