Et nytt, sterkt stjernemøte mellom to av Sveriges ledende jazzmusikere og en av Norges. Linda Kallerdahl regnes som en av Sveriges mest inflytelsesrike og viktige vokalmprovisatører. Hun har samarbeidet med en rekke forskjellige, internasjonale musikere, blant andre Ikoe Mori, William Parker, Palle Danielsson og Lotte Anker, for å nevne noen, mens Andreas Werliin er en unik trommeslager som setter sitt umiskjennelige preg på nesten alle musikalske sammenhenger han deltar i, så som duoen Wildbirds & Peacedrums, Fire! Orchestra og Tonbruket, mens Ingebrigt Håker Flaten er den utflyttede nordmann som har valgt Austin, Texas som base. Han er, ikke minst kjent fra band som The Thing, Atomic, i duo med Håkon Kornstad og sitt amerikanske band The Young Mothers.
De tre startet like godt samarbeidet med spillejobb på jazzfestivalen i Vancouver i Canada i 2018, og derfra og til nå har en plate vært under planlegging.
På «Rainbow» får vi på mange måter en helt ny «utgave» av de tre musikerne. Riktignok gjenkjenner man både Håker Flatens distinkte og pågående bass-spill og Werliins rytmisk fine trommespill, men det er Kallerdahls vokal som fullender dette albumet med en særlig og, for meg, nyskapende stemme.
Det starter med «Never Will I Marry», som gir klar beskjed om at noe ekteskap blir det ikke snakk om, over Werliin og Håker Flatens drivende spill. Denne er tidligere gjort av blant andre vokalisten Nancy Wilson på plate med altsaksofonisten Cannonball Adderley, men i en helt annen og mer «giftesjuk» versjon. I «We Are» er det ikke like mye sinne ute og går, men Kallerdahls stemme er med på å dominere dette sporet også. Kanskje kan man synes at stemmen blir litt for pågående innimellom, men når hun roer litt ned, så er dette flott. Og «kompet» er det overhodet ikke mye å utsette på.
Deretter får vi «The Old Country» hvor jeg også føler det blir litt «mye» og utagerende vokal som tar bort noe av konsentrasjonen, før de gjør «Spring Can Really Hang You Up The Most», i en særegen versjon som man nesten ikke kjenner igjen fra for eksempel Ella Fitzgeralds settliste. Og det er bra, for det hadde ikke vært noen mening i å «kopiere» noen av de andre versjonene man har hørt, enten med Fitzgerald, Sarah Vaughan eller Sinne Eeg. Her får vi trioens helt særegne og nesten punkete versjon, hvor de tre musikerne «herjer» med låta på en spennende måte.
Noe bedre, eller mindre originalt gjøres heller ikke «Over the Rainbow», selv om Kallerdahl synger låta relativt «streit». Men med et relativt originalt komp blir dette et godt stykke unna de fleste andre versjonene man har hørt av låta, både vokalt og instrumentalt. Jeg synes de kommer adskillig bedre ut av det her enn på den foregående, siden Kallerdahl i stor grad følger temaet, mens Håker Flaten og Werliin leker seg over akkordene og skaper en helt annen utgave av historien. Stemmen til Kallerdahl er litt skingrende, men når hun boltrer seg med temaet blir det både fascinerende og spennende.
«You Don’t Know What Love Is» blir også originalt behandlet. Og i starten får jeg en slags Billie Holiday-følelse over framføringen. Og hadde Holiday vært ung og levende i dag, så var det kanskje slik hun ville ha fremført låta? Spennende. Og når de setter i gang med en av mine absolutte favorittlåter, «Nature Boy», som Nat King Cole gjorde til en hitlåt, så er jeg spent. Dette er en låt jeg overhodet ikke er villig til å gå på kompromiss med! Og så gjør de låta så deilig og moderne som bare Kallerdahl kan, og med et kompspill fra Håker Flaten og Werliin som bare sitter som et skudd. Deilig, og en fin fornyelse av den gamle svisken.
Så runder de av med andre take av «We Are» med en akkurat passe rufsete bassintro fra Håker Flaten. Jeg vet ikke av så mange bassister som spiller slik som den norske utflytteren. Han river og sliter i strengene og fyller bassen med energi og vitalitet som fascinerer. Og når Kallerdahl og Werliin kommer inn og fyller på med mer energi, er det nesten bare å gi seg over.
En spennende og, ikke minst, original plate fra de tre, som skiller seg langt fra originalversjonene av de forskjellige låtene, gir dem nytt liv og tar de gamle standardene med inn i en ny tidsalder.
Tøffere enn toget!
Jan Granlie
Linda Kallerdahl (v), Ingebrigt Håker Flaten (b), Andreas Werliin (dr)
