Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

KAMASI WASHINGTON

«The Epic»
BRAINFEEDER BFCD050

Den virkelige «snakkissen» innenfor jazzen i sommer, har vært saksofonisten Kamasi Washington. Mye på grunn av at han reiser på verdensturné med flere besøk i Skandinavia i høst, men også for at han skal ha skapt bølger i jazzverdenen med sin trippelinnspilling «The Epic»

Platen skal ha fått fantastiske kritikker, og han skal, i følge pressemeldinger og anet, ha skapt en rekke nye jazzfans. Han er sewntral i den nye bølgen av såkallt jazzrelatert ny-musikk fra Los Angeles, og er i selsdkap med Flying Lotus, Thundercat og Kendrick Lamar «the shape of jazz to come».

Og visst er Washington er fantastisk musiker. Hans saksofonspill inneholder både reinspikka jazz, slik vi husker det fra tidlige Blue Note-innspillinger fra 60-tallet, men han er også noe mer. Hans teknikk er storveis, og hans arrangering og involvering av andre musikere, kor og et vanvittig stort apparat rundt seg og musikken, skaper noe helt spesielt.

Trippelinnspillingenen «The Epic» er et stort verk. Men siden jeg hadde så ekstremt store forventninger til hva han skulle levere, så ble jeg rett og slett litt skuffet, første gangen jeg hørte gjennom de tre platene. Ikke fordi «jazzmusikerne» på platen ikke gjør jobben sin. For det gjør de, alle sammen. Det swinger ganske vanvittig av deler av innspillingen. Men i det store og hele blir det rett og slett litt for mye av det gode.

Grunnstammen i bandet består av et jazzensemble på åtte musikere. Piano/orgel, to basser, to trommeslagere, en trompetist og en trombonist. I tillegg tilkommer mer enn 60 korsangere, strykere og alt annet Washington har fått plass til i studio. Noen låter og arrangementer er gjort av Washington, mens resten er overlatt til andre, og hele veien ligger dette i et moderne, og publikumsvennlig område, hvor Washington regjerer med den største overbevisning.

Vi får servert tre timer med musikk, som alt vil bli storveis å høre på konsert. Men på plate forsvinner litt av det magiske i all korsangen og strykerne, etter min mening. Det er kanskje derfor jeg synes det fungerer best i de låtene hvor han opererer i mindre format, som på «Isabelle» og «Final Thought» på førsteCDen, «Leroy and Lanisha» og «Seven Prayers» på den andre platen, og «Re Run Home», Nobles «Cherokee» i en helt spesiell versjon|, Terence Blanchards «Malcolm’s Theme» og Washingtons «The Message» på sisteCDen.

Produksjonen er storartet, selv om jeg synes lyden, spesielt på førsteCDen blir litt uklar, særlig når hele «bøtteballetten» setter inn støtet.

Men selvsagt kommer dette til å bli noen fremragende konserter rundt om i verden i høst. Med en haug med musikere og sangere på scenen, kan dette raskt bli en slags Sun Ra-seanse som det vil bli snakket om i ettertid.

Platene vil nok bli spilt en rekke ganger i heimen også, men da i første rekke de låtene hvor besetningen ikke er så massiv og overveldende som i de heftigste og storslåtte låtene.

Jan Granlie

Kamsai Washington (ts), Ryan Porter (tb), Cameron Graves (p), Brandon Coleman (org), Miles Mosley (b), Stephan “Thundercat” Bruner (b), Tony Austin (dr), Ronald Bruner (dr), Leon Mobley (perc), Patrice Quinn (v), Dwight Trible (v), + en haug med strykere og vokalister og gjestemusikere.

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.