Det danske plateselskapet Stunt Records er mest kjent for å utgi mainstream og be bop-plater med, i hovedsak, danske artister. Men av og til glimter de til med mer moderne toneganger og mer eksperimentelle utgivelser. En musiker de har hatt sans for de senere årene er kornettisten Kirk Knuffke. Og da ideen kom om å gjøre en plate med han og vibrafonisten og pianisten Karl Berger, var ikke «de høye herrer» i Stunt vanskelige å be. Husket jo Bergers medvirkning på Don Cherrys to utsøkte liveinnspillinger fra Montmartre i 1966 («Live at Café Montmartre 1966» og Live at café Montmartre 1966 volme two»), hvor Cherry møtte saksofonisten Gato Barbieri, bassisten Bo Stief, trommeslageren Aldo Romano og vibrafonisten Karl Berger. På platecovernes bakside er Berger plassert i front, omtrent som om det var hans utgivelser, men det er ingen tvil om at det er Cherry som er sjefen.
Kirk Knuffke har alltid vært opptatt av Don Cherry. Noe han beviser på innspillingen Cherryco, på SteppleChase, som kom i 2017, hvor han sammen med bassisten Jay Anderson og trommeslageren Adam Nussbaum hyller Don Cherry på fremragende vis, og som anbefales på det sterkeste (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese https://salt-peanuts.eu/record/kirk-knuffke/).
Karl Berger ble født i Heidelberg i Tyskland den 30. mars 1935, byen som er mer kjent for sine fire-fargers trykkmaskiner til bokbransjen og den grafiske industrien enn for å ha oppfostret jazzmusikere. Han spilte piano fra han var ti år og jobbet i tenårene på en klubb i Heidelberg. Han lærte den moderne jazzen fra tilreisende amerikanske musikere, som Don Ellis og Leo Wright.
I løpet av 60-årene begynte han å spille vibrafon og tok en doktorgrad i musikkvitenskap. Han ble med i Don Cherrys band i Paris, og da bandet dro til New York City for å spille inn Symphony for Improvisers, spilte han samtidig inn sitt eget debutalbumFrom No On på ESP Disk. I 1972 grunnla han Creative Music Studio i Woodstock, New York, sammen med Ornette Coleman og Ingrid Sertso, med tanke om å oppmuntre studenter til å forfølge sine egne ideer om musikk. Berger betraktet Coleman som sin venn og mentor, og i likhet med Coleman ble han tiltrukket av avantgarde-jazz, frijazz og fri improvisasjon. Han har jobbet med Carla Bley, Dave Holland, Lee Konitz, John McLaughlin, Sam Rivers, Pharoah Sanders, Gunther Schuller, Clifford Thornton, Mingus Epitaph Orchestra og Globe Unity Orchestra. Og han samarbeidet med Bill Laswell som musikalsk arrangør og dirigent, og bidro dermed til album med Jeff Buckley, Buckethead, Natalie Merchant, Sly & Robbie, Angélique Kidjo, Hōzan Yamamoto og Shin Terai.
Og på denne innspillingen har de to fått med seg Knuffkes tidligere samarbeidspartner Jay Anderson og trommeslageren Matt Wilson, som begge figurerer på en lang rekke utmerkede album fra USA.
For å legge lista der lista skal ligge, starter de like godt med Don Cherrys komposisjon «Ganesh», som vi finner på platen Organic Music Theatre: Festival de jazz de Chateauvallon 1972, som kom for ikke så lenge siden. Her starter Berger på el.piano, før de andre kommer inn og Knuffke legger seg i Cherry-landskapet, men kanskje med enda mer entusiasme enn Cherry gjorde på sitt album. Vi får den typisk gyngende landskapet Cherry var ekspert på og som vi har hørt på flere av hans utgivelser, og det er ingenting som tyder på at den godeste Berger nærmer seg 90 år. Hans el.pianospill er strålende, om ikke revolusjonerende, og kompet med Anderson og Wilson holder det gående på en utmerket måte.
Deretter får vi to komposisjoner av Knuffke. Først «Before Or Since», hvor Berger har gått over på sitt hovedinstrument – vibrafon, og som er en litt neddempet og fin komposisjon som strekker Cherry-inspirasjonen videre inn i nåtiden. Berger leverer en helt ok vibrafonsolo, selv om man her kanskje kan merke at han ikke lenger er noen «ungsau». Men det swinger fint, og med de tre andre musikerne helt på plass blir dette en fin og typisk Knuffkelåt, før vi får balladen «Could Hear You», hvor man spesielt legger merke til Andersons fine bass-spill.
«Ornette» er Karl Bergers hyllest til maestro Ornette Coleman. Denne kan man også høre på Bergers innspilling Ornette fra 1987, hvor han spiller med Dave Holland og Ed Blackwell, og er en låt som ligger tett på den musikken vi elsker fra Coleman. Her går det kanskje litt «over stokk og stein» i vibrafonsoloen, men det spiller ingen rolle, så lenge kompet går ubekymret videre og Knuffke leverer en strålende kornettsolo.
Den går over i Knuffkes «Gentle Giant», en hyllest til saksofonisten Yusef Lateef, hvor man kan kjuenne igjen melodigangene til Lateef, selv om bandet ikke har med saksofon eller fløyte, men hvor Knuffke spiller omtrent som det skulle ha vært Lateef.
Så følger saksofonisten Steve Lacys «Art». Her spiller Berger Fender Rhodes, et instrument Berger aldri spiller ellers. Men etter Knuffkes ønske gjorde han det denne gang. Og selv om vi her får et helt nytt lydbilde, og en låt som skiller seg en del ut fra de andre, som mer enn gjerne kan kobles til Don Cherry, er dette en fin «mellomstasjon», før vi får Bergers «Why Not», som også er en Coleman-aktig komposisjon, som følges opp av Knuffkes «Noble Heart», som er skrevet for Karl Berger, og som er en fin ballade med Berger på el.piano, før vi får Bergers fine «Going Out», i Coleman-landskapet, og med trommesoloer av Wilson, som hovedbestandel i en kort og konsis komposisjon, før de avrunder denne innspillingen med Pharoah Sanders’ tittelspor «Heart Is A Melody Of Time». Dette er også tittelsporet på Sanders livealbum fra 1982 på selskapet Theresa.
Dette er en låt som, på mange måter, summerer opp hele albumet. Her samles trådene, og vi får en komposisjon hvor det meste av inspirasjonen på de andre låtene samles, med Bergers vibrafon, Knuffkes kornett, Ande4rsons drivende og fine bass-spill og Wilsons fine trommespill.
Dette er blitt nok en fin plate med Kirk Knuffke, og det er deilig å høre at det fremdeles er liv i Berger. Og med den «unge» generasjonen i kompet, blir dette en svært behagelig lytteropplevelse. Og det blir slett ikke noe dårligere med coverkunst av Per Arnoldi.
Jan Granlie
Karl Berger (vib, Rhodes, p, melodica), Kirk Knuffke (cor), Jay Anderson (b), Matt Wilson (dr)
