På skive

KARL SEGLEM

«Oljelenkjer»
NYE NOR, NYENORD6105

Den norske saksofonisten og bukkehornspilleren Karl Seglem er en kreativ sjel. Ikke bare er han en spennende saksofonist og bukkehornspiller, men han er også en mer enn godkjent lyriker. Og på denne multikulturelle innpakningen han har kalt «Oljelenkjer» får vi både en bok med dikt, pluss en CD med diktene tonesatt av Seglem som blir fremført av han selv og et knippe gode musikere, hvor Seglem både leser og spiller til. Dette er, visstnok, et forsøksprosjekt fra Seglems side med et nytt samarbeid med produsenten Alf Magne Hillestad, som skal munne ut i en større diktsamling og dobbelt-LP senere i år. Seglem ville teste ut det nye formatet med å legge ved CDen i diktsamlingen, for å se om det kan være med på å stimulere salget.

Og om noen av de platene vi mottar skal kunne kalles en suite, så våger jeg den påstanden om det «verket» vi her får servert. Og jeg føler at Seglem med denne innspillingen spenner over hele sin musikalske produksjon, fra den spede begynnelsen med duoen Isglem, sammen med Terje Isungset og fram til i dag.

Seglem har minst ett og ett halvt ben solid plantet i den norske folkemusikken, og da i hovedsak den som er blitt spilt og sunget i generasjoner på Vestlandet. Gjennom mange år har Seglem tatt til seg denne tradisjonen, og tatt den med seg inn i jazzen og den improviserte musikken. Og når man lytter til denne platen og leser tekstene, får man et godt inntrykk av hva som foregår inne i Seglems hode om den tiden vi lever i. Å kalle «verket» for «Oljelenkjer» har et klart politisk budskap, og når man enten leser diktene selv, eller «det er forfattaren sjølv som les», så er budskapet forurensing, farer med det livet man lever i overflodssamfunnet Norge, og at Seglem er dypt bekymret over hvilken vei Norge og den vestlige verden er på vei.

Og mest bekymret er nok Seglem i den firedelte suiten «Oljelenkjer», men alle tekstene tyder på at det er en person som er ytterst bekymret for verden vi får følge i denne boken og CDen. Og i tillegg har illustratøren Inger lise Beisvik bidratt med illustrasjoner i sort/hvitt til de enkelte diktene som passer godt inn sammen med tekstene og musikken.

Det er mange år siden det var «in» å lage «jazz & poesi». Og i Norge har vel den «idretten» nesten vært forbeholdt Jan Erik Vold de senere tiårene, med noen avstikkere til Odd Børretzen og Dagfinn Nordbø og Det Norske Poesi & Satireorkester. Men de to sistnevnte spiller på helt andre «strenger» enn det Seglem gjør. Og sånn sett stiller han litt i en egen klasse, i alle fall i det norske litteratur- og musikkmiljøet.

Men her synes jeg Seglem har funnet sin plass. Og det er han, pluss de passende illustrasjonene til  Belsvik, som er hovedfokus i «verket». De andre musikerne er med for å lage en bakgrunn og et grunnlag for framføring av tekstene, og det gjør de på en fremragende måte. Jeg nevnte tidligere at Seglem har plukket fra hele sin musikalske løpebane, fra det frie, som vi fikk fra Isglem, til det mer folkemusikkpregede, som blir gjort moderne, ikke minst takket være trommespillet til Johannes Howden Sjøvaag i «Oljelenkjer» og Kåre Opheim i «Skir», med spill som har vært karakteristisk på mange av de senere platene til Seglem.

Men selv om tekstene gjennomgående er preget av Seglems framtidsangst, ser mye av musikken kontrasterende til det tekstlige, som i den fine «Skrir» og avslutningssporet «ur» som fremføres instrumentalt, men hvor vi kan lese diktet mens Seglem og musikerne legger det ytterst fine bakteppet.

Og med tekstene som befinner seg i Seglems bekymringsområde, får vi en svært spennende og fin innspilling som bør ta saksofonisten og musikerne ut til ethvert spillested langs kyst-Norge, og gjerne også inn hos de bestemmende embeter på Stortinget eller i regjeringskontorene i framtida.

Jeg synes teksten til «Alt står på spel» på en god måte beskriver hva Seglem med god grunn er redd for, og hvor han og musikerne befinner seg: «alt står på spel / også for fiskar og skilpadder // veit du / kor mange tonn / Kina, Sør-Amerika, India og Europa / skyl ut i havet pr. år // Nord-Amerika / seiest å sleppa fri / tjueto millionar tonn // kontaktlinser / og vaquitaen, verdas minste nise / er i ferd med å forsvinna / for all tid».

«Oljelenkjer» er blitt en litt annerledes produksjon fra Seglem. Men det er kanskje det viktigste produktet han har levert musikalsk og tekstlig siden han startet som musiker med Isglem i Bergen i 1987. Og er du, i likhet med Seglem og mange andre, bekymret for framtida og hva den rike delen av verden gjør med den kloden vi bor på, skal du kjøpe denne boken og platen. For den er kanskje en av de viktigste bidragene som er kommet på svært lang tid om skrekksenariene som truer kloden. Og når det smeller, så hjelper det ikke om vi i Skandinavia skryter på oss at vi har levert mikrofoner og annet til NASA-ekspedisjonen til Mars.

Kjøp, lytt og lær!

Jan Granlie   

Karl Seglem (v, goathorn, ts, synth), Kjetil Thorbjørnsen (g), Alf Magne Hillestad (dr, perc, prog), Andreas Ulvo (p, synth), Hallvard Gaaardløs (el.b), Sigurd Hole (b), Erlend Viken (vio), Johannes Howden Sjøvaag (dr, perc), Kenneth Lien (langeleik, munnharpe), Kasper Dyve (g), Kåre Opheim (dr)=, Torgeir Bolstad (b), Ørnulf Dyve (synth), Inger Lise Belsvik (ill)

Skriv et svar