Den norske saksofonisten Karl Seglem har, opp gjennom alle årene jeg har fulgt med på den improviserte musikken, vært en av de ledende i hjemlandet, både innenfor det eksperimentelle (med duoen Isglem og trioen Utla), og kombinasjonen av jazz og norsk folkemusikk ( med et nydelig samarbeid med Berit Opheim). De senere årene har han også virket som poet, med et par bokutgivelser bak seg, noe vi også får bevis på på denne innspillingen, og med gode, musikalske venner, har han laget nok et godt prosjekt, som er litt mindre «pågående» enn de seneste utgivelsene, men som kanskje har enda mer basis i komposisjonene og spillet enn tidligere.
Med seg på platen har han Odd Einar Nordheim på vokal, Andreas Ulvo på piano, keyboards og synth, Kjetil Thorbjørnsen på gitar, Håkon Høgemo og Erlend Viken på hardingfele, Kenneth Lien på munnharpe, Reidar Skår på elektronikk, Sigurd Hole, Svein Schultz og Hallvard Gaardløs på bass, Jonas Hovden Sjøvåg, Alf Magne Hillestad og Kåre Opheim på trommer og perkusjon, mens han selv spiller tenorsaksofon og elektronikk og han resiterer teksten i sistesporet «Jordtjuv».
Fra åpningssporet «Ei aning grønt (A Sence of Green)» og ut befinner vi oss på en fin reise i Seglems musikalske univers. Hans tenorsaksofonspill er hele veien overbevisende og fint, men det er sammensetningen av musikerne og arrangementene som gjør at vi stadig fascineres av Seglems musikk. Og kombinasjonen av norsk folkemusikk og jazz, blir i Seglems hender begge behandlet med respekt og overbevisning, uten at det går ut over noen av «stilartene».
Det er noe med Seglems forhold til trommeslagere som er med på å gjøre dette til en fascinerende opplevelse. Her har han invitert med noen av sine gode trommevenner, som alle forstår hvor Seglem vil med musikken, og følger han, samtidig som de bidrar med strålende og aggressivt spill, som får musikken til å blomstre.
I tredjesporet, «Vinden og eg», spiller han vakkert tenorsaksofon mot og med en vindharpe i Anvik ved Naverfjorden, mens tenorsaksofonen er innspilt i Vangskyrkja på Voss (rett nede i gata). Den eneste jeg kjenner til som tidligere har gjort saksofonspill med og mot ei vindharpe er Jan Garbarek, og her kan man gjenkjenne litt av det samme og noe av det «garbarske» i musikken, men ikke slik at det blir en kopi. Dette er Seglem i sitt mest lyriske hjørne, og låten er en perle.
Gjennomgående er dette blitt en fin og spennende innspilling, hvor koblingen og samhandlingen mellom jazz og folkemusikk skaper en type musikk vi nesten kun hører Seglem gjøre på en slik måte. Hør bare på den fine «Travaren», hvor jazzen går i ett med to hardingfeler og munnharpe. Og den fine sololåta «Hardingfelefabel» fremført på tenorssaksofon, forteller mye om at Seglem har knekt koden med å kombinere jazz og folkemusikk.
Den fine «Rit again» har vi hørt tidligere både på plate og i livesammenheng, er nesten blitt en kjenningsmelodi for Seglem, og her får vi den i et nytt, vakkert musikalsk landskap, og avslutningen «Jordtjuv» blir en fin avrunding på ei fin plate, hvor Seglem også resiterer sitt eget dikt.
Dette er blitt en innspilling hvor Seglem forsøker å finne «en ny veg». Og siden resultatet er blitt så vellykket, så er det bare å se fram til at den «nye» Seglem står på en scene med noen av disse musikerne, ett sted i nærheten. Og har du sans for både jazz og norsk folkemusikk, så er Seglem en av de som behandler de to uttrykksformene best.
Jan Granlie
Karl Seglem (ts, vokal, elec), Odd Einar Nordheim (v), Andreas Ulvo (p, keys, synth), Kjetil Thorbjørnsen (g), Håkon Høgemo (hardangervio), Erlend Viken (hardangervio), Kenneth Lien (mouth harp), Reidar Skår (elec), Sigurd Hole (b), Svein Schultz (b), Hallvard Gaardløs (b), Jonas Hovden Sjøvåg (dr), Alf Magne Hillestad (perc, elec), Kåre Opheim (dr)
