Karoline Leblanc er en canadisk pianist, som med denne utgivelsen er ute med sitt femte album. Her samarbeider hun med trommeslageren Paulo J Ferreira Lopes som medvirker på tre av de seks sporene.
Jeg kjenner ikke til Leblanc fra før, men skal man stole på internettet, så er hun født i 1975, og er mest kjent som organist og cembalospiller. Men allerede fra starten i åpningssporet «The Wind Wends Its Way Around», viser hun en fin forståelse for det fritt, improviserende pianospillet. Og noe verre blir det heller ikke av Lopes sitt drivende trommespill. De seks, frittgående improvisasjonene kan minne litt om ting man har hørt fra for eksempel Cecil Taylor og en rekke av hans «etterkommere». Det vil si svært fritt pianospill, som virkelig krever sin lytter.
I andresporet, «Sur fond de Cendres», møter vi henne alene, men det gjør ingenting, for hun tar seg godt av det rytmiske i spillet, og i denne ytterst varierte sekvensen, hvor musikken både er «aggressiv» og «flytende» synes jeg hun forteller flere spennende historier i spillet.
«Obsidiennes» er også en duo med Lopes, og jeg føler at musikken nærmest låser meg fast foran høgtalerne. Dette er spennende frittgående musikk, som aldri føles tilfeldig, men hvor Leblanc og Lopes samarbeider på en fortreffelig måte, før vi får «Porter es pas», og hun forlater det frittgående til fordel for en improvisasjon som nærmer sseg balladeformen, men hvor jeg synes Thelonious Monk gjemmer seg i bakgrunnen. En slags fri improvisasjon over noe av det Monk komponerte, kanskje?
Deretter får vi «Sillages», en drivende og tøff pianoreise, hvor man formelig ser pianisten svette over alle tangentene. Her går det virkelig unna, og Don Pullen dukker opp i bakhodet. Det er mye energi som skal ut her, og Leblanc tar oss med inn i en kaskade av vellyd, før de to avslutter med «Round Talk», hvor det også går relativt heftig for seg. Også her får Leblanc assistanse av Loprs, som følger hennes improvisasjoner helt til døra. En rytmisk, spennende improvisasjon hvor mange av Cecil Taylors «etterkommere» dukker opp i bakhodet.
Jeg synes Karoline Leblanc (og Paulo J Ferreira Lopes) har laget en strålende plate i det heftige, fritt improviserte landskapet, og det er godt og oppleve at det også finnes musikere som holder på med denne «idretten» i Canada også. Dessverre fant jeg ingen videoer med denne musikken på youtube, som jeg er overbevist om at mange av våre følgere ville like, men dere får søke dere fram til et sted man kan kjøpe platene til pianisten. For dette var verdt å låne ører til!
Jan Granlie
Karoline Leblanc (p), Paulo J Ferreira Lopes (dr)
