Den danske trompetisten Kasper Tranberg er, uten tvil, en av undertegnedes store favoritter på instrumentet. Han har vært aktiv på den danske og internasjonale jazz- og impro-scenen siden tidlig på 90-tallet, og har blitt beskrevet som en musiker med stort hjerte og klare mål. Han har spilt i ei røys av sammenhenger, blant annet med Anderskov Accident, Peter Bruun’s All Too Human, Bugpowder, Delirium, Frands Rifbjerg Quartet og Quintet, Hugo Rasmussen All Starz, Ib Glindmann And His Orchestra, Jesper Zeuthen PLUS, Maria Faust, Østergaard Art Quartet, The Universal Quartet med Yusef Lateef, Thunderstrucks og When Granny Sleeps. Han har spilt inn plate med Hans Ulrik, Eivind Aarset, Anders Jormin og Audun Kleive, og han har gjort duoplate med Nils Davidsen.
På sin nye innspilling møter vi han sammen med bassisten og cellisten Nils Bo Davidsen og trommeslageren Frands Rifbjerg, en trio som jeg, faktisk, nesten har ofret livet for å høre ute i hagen på Louisanna for noen år siden. Trioen har eksistert en lang periode, og endelig får vi høre de tre på plate sammen som trio.
Selv sier Tranberg følgende om musikken: «Noen ganger synger noe annet gjennom rommet og musikken – ikke ofte, men det er en god følelse når det skjer», noe som lover det beste for denne utgivelsen. Innspillingen er gjort i Rytmisk koncervatoriums konsertsal i København den 12. april 2022, og vi får åtte låter, hentet fra noen av de tre musikernes favoritter. Og de starter med bassisten Masabumi Kikuchis «Littyle Abi», og vi merker umiddelbart fra de tre innledende basstonene (eller er det celloen?) til Davidsen at dette kommer til å bli en fin opplevelse. Tranberg kommer inn med sitt nydelige trompetspill, og samspillet med Davidsen er ikke annet enn magisk, og herfra og ut er dette en ytterst deilig plate.
Vi får Ornette Colemans «Virgin Beauty» i en fin og original versjon jeg er sikker på at Ornette ville nikke godkjennende til, Jimmy Garrisons «Gettin’ On Way», som åpner friskt med Rifbjergs trommer, før Tranberg kaster seg over temaet og vi får en forfriskende versjon av låta, som forefinnes blant annet på plata Illumination (Impulse!, 1963) med Elvin Jones / Jimmy Garrison Sextet. Og selv om Rifbjerg ikke er like rå som Elvin Jones, synes jeg ikke han er langt ifra på denne versjonen. Og Tranbergs spill oser av selvtillit og oversikt. Og innspillene og spillet til Davidsen er fremragende, omtrent som var Jimmy Garrison gjenoppstått. Deretter følger Richard Rodgers og Lorenz Harts «Nobody’s Heart», og får et strålende bevis på atg trioen kan gjøre den gamle standardlåten til en låt som fungerer perfekt også i dag. Dette er en ballade, hvor Davidsen og Tranberg igjen går i «klinsj» og gjør dette til en usedvanlig fin og moderne balladetolkning.
Så følger mester Paul Motians «Circle Dance», som er å finne på Motions album One Time Only (SDouil Note, 1989) hvor han spiller med Bill Frisell og Joe Lovano. Jeg føler at Paul Motian var en underkjent komponist, og var mest kjent for sitt fine trommespill. Men han lagde blant annen denne perlen av en komposisjon, hvor vi i denne versjonen får en fin intro fra Tranberg, som følges flott opp av et relativt «massivt» trommespill og fint cellospill. Og spillet til Tranberg er så fint at man kan grine, før vi får altsaksofonisten Jesper Zeuthens «Ukendt» koblet sammen med Bengt Bergers «Bitter Funeral Beer». Zeuthen er en ytterst sjelden perle i det europeiske jazzliv, med en skarp og vibrerende tone som kan skjære seg gjennom betong og svensk stål. Men her får vi en relativt neddempet versjon fra de tre. Man hører hele veien Zeuthens tone i bakgrunnen, sammen med Davidsens vakre cellospill med bue (han har de senere årene gått mer og mer over til celloen, og er en av de mest spennende på området) og Rifbjergs kreative spill som både utfordrer og støtter de andre. Kanskje platas mest utfordrende låt(er), men fremført på en fremragende måte, slik (nesten) bare denne trioen kan gjøre det.
Bassisten Anders «AC» Christensens «My Bad» er en av de mest brukte bassistene i Danmark de senere årene, og han kjenner disse musikerne godt. Og at Tranberg har valgt hans låt med på platen er bare rett og rimelig. Her er det bare å merke seg cellospillet til Davidsen, som sammen med et litt tungt trommespill understøtter trompetspillet på en fremragende måte. En deilig låt, hvor det er Davidsens cellosolo man skal merke seg mest.
Så avslutter de denne deilige innspillingen med en av den danske rockens hovedpersoner, selveste C.V. Jørgensens «En stor dag». «Mit hjerte det summer af farver & fest / Det lysner i øst & det blåner i vest / Mod alle odds står mit mismod for fald / Det føles som om noget går som det skal / Dagen er reddet & kysten er klar / Jeg er den der er skredet så skaf en vikar». Kan en plate egentlig avsluttes bedre. C.V. Jørgensen er (nesten) like kjent i Danmark som Sebastian, Savage Rose og Kim Larsen, og at han er med mot slutten, i en aldeles nydelig versjon, er perfekt. Strykebass bak Tranbergs trompet i deler, og nydelig og tett spill av de tre i resten, og det er overhodet ingen tvil om at det e mulig å gjøre C.V. Jørgensen til jazz som svinger og som disse tre musikerne gjør spennende. Jeg får en liten følelse av noen eldre opptak med Palle Mikkelborg, Kenneth Knudsen og Niels Henning Ørsted Pedersen her, men låten gjøres allikevel så grenseløst persomnlig og vakkert at det bare er å ha av seg hatten.
Det er noe med trompetspillet til Tranberg som griper meg ganske kraftig hver gang jeg hører den. Han kan sammenlignes med en rekke andre trompetere i måten han spiller på, og på lyden. Men jeg tror ikke jeg vet av noen med en større variasjon i spillet enn den godeste Tranberg. Jeg tror jeg har hørt «Bosse» Davidsen noen hundre ganger på konsert gjennom sju år i «kongens by», men jeg føler at det er i denne sammenhengen han passer best. For samspillet med Tranberg er gjennomgående ut av en annen verden. De følger hverandre tett hele veien og Davidsen er helt framme på tuppa hele veien og avleverer strålende spill. Og Rifbjerg, denne kameleonen i dansk jazz, som like gjerne spiller swing og mainstream med Jesper Thilo, som han spiller med denne trioen. Han er en leken musiker, som følger de andre med stålkontroll, og kaster inn gode ideer uten å gå i veien for noen av de andre.
Dette er blitt en usedvanlig flott utgivelse, som bør bringe trioen på tur over hele verden de neste årene. Og om ikke denne platen blir kåret til årets plate på Danish Music Award Jazz i desember, så må noen gi grisebank og buksevann til juryen. For det går lang tid mellom hver gang vi får en så god og spennende innspilling fra nabolandet i sør. Perfekt!
Jan Granlie
Kasper Tranberg (tp), Nils Bo Davidsen (b, c), Frands Rifbjerg (dr)
