
PÄ tross av hennes svÊrt indiske navn, kommer Kavita Shah fra New York og Manhattan. Hun studerte klassisk piano fra hun var fem Är gammel, og spilte ofte bÄde i Carnegie Hall og Lincoln Center fra hun var 10.
Hun har en master i vokaljazz fra Manhattan School of Music, hvor hun studerte med Theo Bleckmann, Peter Eldridge, Steve Wilson og Jim McNeely. Hun har ogsÄ en B.A. fra Harvard College i Latin American Studies, hvor hun spesielt studerte den brasilianske etnografi og afro-brasiliansk musikk og politikk. SÄ det er en vel skolert unge dame vi her har Ä gjÞre med.
NÄ er hun blitt litt eldre, og er pÄ markedet med innspillingen «Visions», sammen med bl.a. gitaristen Lionel Loueke, saksofonisten Steve Wilson, bassisten Linda Oh, og flere perkusjonister og strykere.
Det hele starter med den latin-amerikanske «Sodade» som er skrevet av Amandio Cabral og Luis Morais. Og selv om lÄta er klart latin-amerikansk, sÄ fÄr den et slags indisk preg, pÄ grunn av den spesielle bruken av perkusjon.
De fortsetter med tittelsporet «Visions» av Stevie Wonder, som fÄr et fint lydbilde med den indiske perkusjonen, fÞr vi fÄr Joni Mitchells «Little Green».
Shahs stemme er fin nok, men den mangler mye av den voksenheten som man er avhengig av for Ä takle en lÄt, for eksempel av Joni Mitchell. Og selv om «Little Green» ikke er den mest krevende Mitchell-lÄta, sÄ kan man hÞre at stemmen hennes ikke holder.
Vi gÄr over i «Table interlude», hvor perkusjonistene fÄr holde pÄ litt i fred med stemmer og perkusjon pÄ godt indisk vis. Denne gÄr glatt over i «Paper Planes» hvor hun kan minne om den indiske vokalisten Sheila Chandra, og er en av platas fineste, hvor vi fÄr strÄlende sopransaksofonspill av Steve Wilson, helt i Wayne Shorter-avdelingen, og hvor vi fÄr en fin og avslappet gitarsolo fra Michael Valeanu.
Og slik fortsetter det. Vi fÄr Jobims «Triste», hennes egen «Moray», Wayne Shorters «Deluge» med hennes egen tekst, og den brailianske «Oju Oba» hvor Lionel Loeke er tilbake, med veldig gjenkjennelig og fint gitarspill og vokal.
«My Time is When» har hun skrevet selv, og er en god sammensmeltet amerikansk sang sammen med mye indisk pÄvirkning, fÞr vi fÄr «Rag Desh: Alaap», «Rag Desh: Teentaal Gat» og «Rag Desh: Meltdown, hvor den indiske musikken virkelig tar over. fÞr de runder av der de startet med et postludium over Äpningssporet «Sodade».
Kaita Shah er en stemme vi kommer til Ä fÄ hÞre mye fra i Ärene som kommer. Hennes kombinasjon av den indiske musikken og mer vestlig inspirasjon er fascinerende. Og selv om unge Shah (det stÄr ingen steder hvor gammel hun er, men etter bilder og vokal fremfÞring, tipper jeg mellom 20 og 25 Är) har utrettet mye i sine unge Är, sÄ har jeg en fÞlelse av at det har vÊrt litt for tidlig for henne Ä gÄ i studio. PÄ en del av lÄtene strekker ikke stemmen helt til, sÊrlig der hun mÄ ta i. Derfor synes jeg ogsÄ at hun fungerer best i de «rene» indiske lÄtene, som de tre ragaene mot slutten.
Men at hun er et stort talent, tviler jeg overhode ikke pÄ.
Jan Granlie
Kavita Shah (v), Lionel Loueke (g, v), Steve Wilson (sws, afl, as), Yacouba Sissoko (kora), Stephan Cellucci (tabla), Steve Newcomb (Rhodes, p), Michael Valeanu (g), Linda Oh (b), Guilhem Flouzat (dr), Rogério Boccato (perc), Miho Hazama (cond), Curtis Stewart (vio), Tomoko Omura (vio), Nick Revel (viola), Will Martina (c)