På tross av hennes svært indiske navn, kommer Kavita Shah fra New York og Manhattan. Hun studerte klassisk piano fra hun var fem år gammel, og spilte ofte både i Carnegie Hall og Lincoln Center fra hun var 10.
Hun har en master i vokaljazz fra Manhattan School of Music, hvor hun studerte med Theo Bleckmann, Peter Eldridge, Steve Wilson og Jim McNeely. Hun har også en B.A. fra Harvard College i Latin American Studies, hvor hun spesielt studerte den brasilianske etnografi og afro-brasiliansk musikk og politikk. Så det er en vel skolert unge dame vi her har å gjøre med.
Nå er hun blitt litt eldre, og er på markedet med innspillingen «Visions», sammen med bl.a. gitaristen Lionel Loueke, saksofonisten Steve Wilson, bassisten Linda Oh, og flere perkusjonister og strykere.
Det hele starter med den latin-amerikanske «Sodade» som er skrevet av Amandio Cabral og Luis Morais. Og selv om låta er klart latin-amerikansk, så får den et slags indisk preg, på grunn av den spesielle bruken av perkusjon.
De fortsetter med tittelsporet «Visions» av Stevie Wonder, som får et fint lydbilde med den indiske perkusjonen, før vi får Joni Mitchells «Little Green».
Shahs stemme er fin nok, men den mangler mye av den voksenheten som man er avhengig av for å takle en låt, for eksempel av Joni Mitchell. Og selv om «Little Green» ikke er den mest krevende Mitchell-låta, så kan man høre at stemmen hennes ikke holder.
Vi går over i «Table interlude», hvor perkusjonistene får holde på litt i fred med stemmer og perkusjon på godt indisk vis. Denne går glatt over i «Paper Planes» hvor hun kan minne om den indiske vokalisten Sheila Chandra, og er en av platas fineste, hvor vi får strålende sopransaksofonspill av Steve Wilson, helt i Wayne Shorter-avdelingen, og hvor vi får en fin og avslappet gitarsolo fra Michael Valeanu.
Og slik fortsetter det. Vi får Jobims «Triste», hennes egen «Moray», Wayne Shorters «Deluge» med hennes egen tekst, og den brailianske «Oju Oba» hvor Lionel Loeke er tilbake, med veldig gjenkjennelig og fint gitarspill og vokal.
«My Time is When» har hun skrevet selv, og er en god sammensmeltet amerikansk sang sammen med mye indisk påvirkning, før vi får «Rag Desh: Alaap», «Rag Desh: Teentaal Gat» og «Rag Desh: Meltdown, hvor den indiske musikken virkelig tar over. før de runder av der de startet med et postludium over åpningssporet «Sodade».
Kaita Shah er en stemme vi kommer til å få høre mye fra i årene som kommer. Hennes kombinasjon av den indiske musikken og mer vestlig inspirasjon er fascinerende. Og selv om unge Shah (det står ingen steder hvor gammel hun er, men etter bilder og vokal fremføring, tipper jeg mellom 20 og 25 år) har utrettet mye i sine unge år, så har jeg en følelse av at det har vært litt for tidlig for henne å gå i studio. På en del av låtene strekker ikke stemmen helt til, særlig der hun må ta i. Derfor synes jeg også at hun fungerer best i de «rene» indiske låtene, som de tre ragaene mot slutten.
Men at hun er et stort talent, tviler jeg overhode ikke på.
Jan Granlie
Kavita Shah (v), Lionel Loueke (g, v), Steve Wilson (sws, afl, as), Yacouba Sissoko (kora), Stephan Cellucci (tabla), Steve Newcomb (Rhodes, p), Michael Valeanu (g), Linda Oh (b), Guilhem Flouzat (dr), Rogério Boccato (perc), Miho Hazama (cond), Curtis Stewart (vio), Tomoko Omura (vio), Nick Revel (viola), Will Martina (c)
