På skive

KEITA / BRÖNNIMANN / NIGGLI

«Kalan Teban»
INTAKT RECORDS CD 338

Aly Keïta kommer fra en Griot-familie på Elfenbenskysten og regnes som en mester på balafon, den afrikanske xylofonen. Han flyttet til Europa for noen år siden og har siden spilt med en rekke jazzmusikere, fra keyboardisten Joe Zawinul til den norske saksofonisten Jan Garbarek.

Hans musikk kommer virkelig til sin rett i trioen med perkusjonisten Lucas Niggli og klarinettisten og saksofonisten Jan Galega Brönnimann. Det første albumet med de tre «Kalo Yele» kom i 2016, og ble selvsagt anmeldt på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER. Etter utgivelsen gjorde de flere konserter og dro på turné, og siden har de fått tid til å foredle og perfeksjonere musikken sin før de gikk i studio for å gjøre «Kalan Teban».

Det nye albumet har i store trekk samme utgangspunkt som «Kalo Yele». Men denne gangen føler jeg at Keïtas medmusikere har hatt «mer å si» enn på forrige album. Og det starter med bassklarinett, før vi får balafonen i et rytmisk mønster og Brönnimanns sopransaksofon presenterer melodien og Nigglis kreative og fine trommespill legger seg på.

Vi får 12 komposisjoner laget av de tre musikerne, med en klar overvekt av låter fra Brönnimann. Han er tydeligvis inspirert av den folkemusikken Keïta har i ryggmargen, for det er ikke mye som tyder på sveitsiske alper og tynn luft i den musikken de serverer. Kanskje er det på grunn av den typiske vest-afrikanske lyden fra balofonen som gjør dette afrikansk, men jeg føler det er mye i måten låtene er skrevet på også. Og fra forrige innspilling, hvor jeg følte Niggli hadde mye av «styringen», er det denne gang Brönnimann som deminerer, men ikke så mye at man kan kalle det hans plate.

Hele veien synes jeg det, i første rekke, er kombionasjonen av balofon og bassklarinett som gjør dette til en helt spesiell musikalsk opplevelse. Samtidig som musikken swinger deilig av sommer og sol. Og fra åpningssporet, «Noussandia» til avslutningen «Ce n’est pas si …?» er dette en deilg plate med musikk vi ikke hører hver dag.

Derfor synes jeg kanskje også det er litt synd at ikke konsert- og festivalarrangører i Norden tar sjansen på å booke artister som disse tre til sine klubber og festivaler. Det er ingenting som sier at folk her oppe i Norden ikke vil eller tør lytte til artister vi ikke hører hvert semester, men at vi kanskje ville ha godt av å utvide horisonten noe, og ta sjansen på å lytte til band som Keïta, Brönnimann og Niggli. For den musikken de bringer til torgs er både spennende, kreativ og interessant, og innimellom er det bare nesten at denne anmelderen ikke kaster seg rundt i afrikansk dans på en helt vanlig hverdagskveld. Men ett sted går grensen også for denne anmelderen.

På «Kalan Teran» møter vi uansett tre musikere som samarbeider tett og fint, og som har ting å komme med som fler enn de som investerer i plater fra Intakt Records bør lytte til.

Anbefales!

Jan Granlie

Aly Keïta (balafon, kalimba, v), Lucas Niggli (dr, perc), Jan Galega Brönnimann (cl, ss, bcl, kass kass, thumb p)