På skive

KEITH JARRETT

«Munich 2016»
ECM 2667/68

Jeg vet faktisk ikke hvor mange soloinnspillinger det foreligger med pianisten Keith Jarrett. Men det er mange. Fra «Restoration Ruin» fra 1968 på selskapet Vortex (Atlantic) og fram til «Munich 2016». Men fremdeles er det to soloplater som står fram som de to mesterverkene til Jarrett – «Facing You» på ECM fra 1971 og «The Köln Concert» på samme selskap fra 1975.

Nå er den n’te soloplaten fra Jarrett ute, innspilt den 16. juli 2016 i Philharmonic Hall i Munchen. To Plater, hvor vi får 12 fritt improviserte stykker, før han gjør Winkler og Rauch’ «Amswer Me, My Love» og Tobias og Kiscos «It’s A Lonesome Old Town», før han runder av denne livekonserten med Arlen og Harburgs «Somewhere Over The Rainbow».

Jeg vet ikke hvor mange versjoner av «Somewhere Over The Rainbow» Jarrett har spilt inn i løpet av de siste 50 årene, men jeg vet han har gjort den på «La Scala»-platen fra 1997, på «A Multitude Of Angels» innspilt i 1996 og utgitt ti år etter, og garantert på en rekke av de andre liveinnspillingene han enten har gjort solo eller sammen med den såkalte «Standard»-trioen med Gary Peacock og Jack DeJohnette.

Men det er ikke den viktigste «låten» på dette dobbeltalbumet. Det starter med «Part I» og vi er ikke ferdig med hans frie soloimprovisasjoner før godt ut i CD nummer 2, med «Part XII». Og det er bare å innrømme at det som fremføres av improvisert pianomusikk i løpet av disse 12 «strekkene» nesten er skremmende vakkert. Jeg kan faktisk ikke tenke meg noen som i dag gjør såpass mye ut av et Steinwayflygel som den godeste Jarrett.

Jeg er temmelig skeptisk hver gang det kommer en ny plate med han. Jeg har en eller annen idé om at dette har Jarrett gjort før, og jeg har ofte stilt meg spørsmålet om dette egentlig er nødvendig. Og så viser det seg, nesten hver gang, at det er nettopp det det er. Det er tvingende nødvendig! Det er dette som gjør at det man bruker mye tid på, betaler seg, ikke i kroner og ører, men i musikalske opplevelser. Når man kan skru volumet opp på «nå plager du naboen», lene seg rolig tilbake, gjerne med et ørlite glass rødt fra sørlige deler av Frankrike eller nordlige deler av Italia, lukke øynene og bare ta det inn.

For dette er stor kunst! Jeg vet det er uendelig mange pianister der ute, som bruker år av sitt liv på å kunne spille slik Jarrett gjør det, men de får det aldri til. Det er noe med hvordan han fraserer, hvordan han setter sammen tonene, som ingen gjør han etter. Og særlig i de fritt improviserte «strekkene» er dette fantastisk. Så får vi bare leve med at han for n’te gang, gjør «Somewhere Over The Rainbow», som andre ekstranummer.

Vi får den melankolske Jarrett, hvor han nesten får oss til å gråte (hør bare på den sarte og vakre «Part II» eller «Part VIII»). Vi får den sprelske og utadvendte som foreksempel i «Part IV» og i «Part IX», hvor man bare savner Palle Danielssons bass, Jon Christensens trommer og Jan Garbareks sopransaksofon, det litt sinte, som i «Part XII» og det udigelig deilige, som i «Answer Me, My Love», alt presset inn på to CDer, som fra start til mål låter så vakkert at det er en fryd.

Så fikk vi enda et usedvanlig godt tips på hva vi skal kjøpe til de vi virkelig liker til jul. For en sterkere kjærlighetserklæring enn «Munich 2016» tror jeg ikke det er mulig å gi noen.

Kjøpetvang!!!

Jan Granlie

Keith Jarrett (p)