Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

KENNY BURRELL

«The Road To Love»
HIGHNOTE HCD 7284

Gitaristen Kenny Burrell er en av de virkelige veteranene innenfor den amerikanske gitarjazzen. Han er født i 1931, og har spilt med det som har kunnet krype og gå blant amerikanske jazzstjerner opp gjennom årene.

Hele tiden har han vært aktiv både på konsertscenen og i platestudioene. Han har mer enn 50 utgivelser i eget navn, og tallet på musikere han har samarbeidet med på plater er nesten uendelig. Vi nevner i fleng, Nat Adderley, Mose Allison, Gene Ammons, Chet Baker, Tony Bennett, Andy Bey, Dee Dee Bridgewater, James Brown, Betty Carter, Sonny Criss, Bill Evans og Gil Evans, og da er vi bare kommet til E i alfabetet.

På «The Road To Love» får vi høre ham i en hardtswingende session fra Catalina i Hollywood den 30. og 31. mai i år, med relativt ukjente medspillere, med unntak av trommeslageren Marvin «Smitty» Smith.

Det starter med den hardtswingende «Salty Papa» som setter en svært høy standard på resten av kvelden(e). Så tar de det helt ned i latinballaden «Serenata», som bare er så vidt henger sammen, selv med helt ok fløytespill av Justo Almario.

Neal Heftis «Li’l Darlin’» følger, med fint gitarspill av Burrell.

Og slik fortsetter det. Mange litt ukjente standarder, og med ytterst varierende kvalitet over det som serveres. Men hva kan man egentlig forlange av en gitarist på 84 år?

Hans fingerferdigheter er ikke som de var i glansperioden på 60-tallet, og musikerne er nok heller ikke valgt fra øverste hylle.

Men Burrell skal også overleve, og et par spillejobber i Hollywood, bør belønnes med godt honorar, spør du meg (men det er det jo ingen som gjør).

Burrell har også tatt med seg noen av sine egne komposisjoner, bl.a. de nyskrevne «Bruch Magic», som er en up-tempo-låt som fungerer, og «Listen To The Dawn», en ballade hvor gitarspillet styrer skuta bak den samme, litt unødvendige fløyta.

Vi får standarder som Jobim-låta «Someone To Light Up My Life», min favoritt på plata, Jay McShanns «Confessin’ The Blues» og når de avslutter med Ellingtons «Things Ain’t What They Used To Be», så er i alle fall Hollywood-publikum mer en tilfredsstilt.

Jan Granlie

Kenny Burrell (g), Justo Almario (ts, fl), Tom Rainer (p), Tony Dumas (b), Clayton Cameron dr), Marvin «Smitty» Smith (dr), Barbara Morrison (v)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.