To av jazzens store navn i England gikk bort for ikke lenge siden. Trompeteren Kenny Wheeler, som opprinnelig kom fra Canada, men var bosatt i England siden 50-tallet, og pianisten John Taylor fra Manchester (som holdt med det rette fotballaget i byen), var i det berømte studioet i Ludwigsburg et par dager i mars 2005, for å leke litt. Og ut av dette møtet, har innspillingen «On the way to two» nå kommet.
Vi får 10 låter, de fleste komponert av Kenny Wheeler, men også med en gjort av Taylor («Close to Mars») og sistesporet «A Flower Is A Lovesome Thing» gjort av Billy Strayhorn.
De to har vært i studio sammen tidligere, blant annet ved innspillingen «Moon» (Egea Records, 2001), hvor de hadde med klarinettisten Gabriele Mirabassi.
Som duo er dette det eneste de har gjort i studio, noe som egentlig er merkelig, for dette er to musikere som passer perfekt sammen, og som kjenner hverandres musikk ut og inn.
Det starter med «Canter», hvor Wheeler er dubbet, slik at han innimellom spiller mot seg selv, mens Taylor holder kontrollen ved pianoet.
«Fedora» er navnet på den mest anerkjente hatten, i alle fall i følge vår skribent Johan Hauknes, og er en nydelig låt gjort av Wheeler, hvor hans spesielle og banebrytende trompettone kommer godt fram, samtidig som Taylor gjør akkurat det som skal til for at låten holder som duo. Wheelers spill her burde vært på pensumlisten til enhver jazzstudent, og hvordan Taylor komper, burde kvalifisere til en høythengende pris. Nydelig og teknisk briljant!
«Scetch No.1» har de skrevet sammen, og er sannsynligvis improvisert fram i studio. Litt mer moderne enn de foregående, og med strålende trompetspill (med mute) fra Wheeler, mens «Ouiso» er en fin «tour de force» fra de to mesterne.
Og slik fortsetter det. Med strålende duospill, hvor begge musikerne vet hva som skal gjøres for at dette skal fungere. På «Ouiso» får vi en strålende pianosolo fra Taylor, og alt sitter perfekt.
«Who Knows» har de også skrevet sammen, og er en vakker sak, hvor særlig Wheeler får vist seg fram, før «Sketch No.2», også improvisert fram i studio, følger, og er en fin og moderne ballade. Her føler jeg Wheelers nære slektskap til Miles Davis, før vi får Taylors «Close To Mars». Dette er også en ballade, hvor de to kommuniserer perfekt, og Wheeler får lov til å briljere i alle tonehøyder.
«Fortune’s Child» er en litt oppjaget låt, som jeg ikke føler noen av de to egentlig ikke finner helt ut av, mens «Sketch No.3», som de har gjort i fellesskap, er nok en vakker ballade, hvor Wheeler viser seg fint fram. Kanskje platas vakreste spor.
Så avslutter de to mesterne med Billy Strayhorns «A Flower Is A Lovesome Thing», en nydelig ballade, som vi lar stå som et minne over to vidunderlige musikere som gikk bort altfor tidlig.
Dette er blitt en fantastisk plate, hvor to av Englands beste musikere har satt hverandre stevne, og hvor resultatet er blitt en lærebok i duospill mellom trompet og piano, og som jazzstudenter over hele verden bør sjekke ut. Perfetto, som man sier i det landet hvor plateselskapet holder til.
Jan Granlie
Kenny Wheeler (tp, flh), John Taylor (p)
