Trompeteren, flygelhornisten og komponisten Kenny Wheeler forlot det jordiske den 18. september i fjor, for å få seg en fast plass i himmelsens orkester, sammen med alle de andre legendene som har forlatt oss.
Allerede på 50-tallet begynte jazzmiljøet i Canada å snakke om den talentfulle trompeteren som spilte med Buddy Featherstonhaughs kvintett. Senere kom han seg over «dammen» til England hvor han raskt kom med i miljøet rundt John Dankworth, og spilte til og med med Eric Burdon and the Animals Big Band ved en anledning, på den 5. British Jazz & Blues Festival i Richmond (1965). Denne opplevelsen må ha gjort inntrykk på Wheeler, for etter dette ledet han en rekke forskjellige større ensembler, og hans første innspilling i eget navn, «Windmill Tilter» kom i 1969, med John Dankworth band. Denne innspillingen ble gjenutgitt i 2010 på selskapet BGO Records. Innspillingen «Song for Someone», som kom i 1973, viser godt hvilke ideer Wheeler hadde med et storband. Her er det mye fri improvisasjon blandet inn i de mer streite storbandarrangementene.
På midten av 60-tallet etablerte han seg i det britiske jazzmiljøet, hvor han spilte med John Stevens Spontaneous Music Ensemble og Globe Unity Orchestra.
I 1975 fikk han sitt virkelige gjennombrudd med ECM-innspillingen «Gnu High» (Keith Jarrett (p), Dave Holland (b), Jack deJohnette (dr). Dette er en innspilling som har tålt tidens tann svært godt, og selv i dag er dette en av de mest vellykkede ECM-innspillinger etter min mening. Deretter fulgte «Deer Van», hvor han samarbeidet med Jan Garbarek (ts, ss), John Abercrombie (g, mandolin), Dave Holland (b), Jack deJohnette (dr) og Ralph Towner (gitar på et spor).
I perioden 1971 til 1976 var han også trompeter i Anthony Braxton Quartet, før han i 1977 ble med i kammerjazzensemblet Azimuth med pianisten John Taylor og vokalisten Norma Winstone.
I 1996 gjorde han albumet «Angel Song» for ECM, sammen med gitaristen Bill Frisell, altsaksofonisten Lee Konitz og bassisten Dave Holland. I løpet av karrieren gjorde han en rekke innspillinger i eget navn, pluss at han var en aktiv medspiller på ei røys med andres innspillinger.
Wheeler var også en periode en flittig norges-venn, og spilte bl.a. sammen med Torgrim Sollids Søyr.
På sin aller, aller siste innspilling, gjort i desember 2013, samarbeider han med tenorsaksofonisten Stan Sulzmann, gitaristen John Parricelli, bassisten Chris Laurence og trommeslageren Martin France. Ni låter som alle er ført i pennen av Wheeler, og det er som om både han og bandet vet at dette er siste gang man er i studio sammen. Det hviler litt høgtid og melankoli over musikerne, med unntak av sjefen sjøl, som selv om han ikke har den samme spruten i hornet (han spiller kun flygelhorn på denne plata) som tidligere, gjør en helt grei jobb. Det er tydelig at han ikke er helt i «maratonform», men han leverer noen fine soloer, og ensemblespillet er det ingenting å utsette på.
De andre musikerne er med på å løfte Wheeler opp og fram gjennom hele innspillingen. Spesielt liker jeg Stan Sulzmanns saksofonspill og Parricellis gitarspill.
Dette er blitt en helt grei sisterunde for en av de senere årenes mest interessante trompetere, som med sin tørre og klare trompettone satte en solid standard for de yngre generasjoner. Hvil i fred!
Jan Granlie
Kenny Wheeler (flh), Stan Sulzmann (ts), John Parricelli (g), Chris Laurence (b), Martin France (dr)