Da LP-en «Åpning» ble utgitt for snart femti år siden, vet de fleste av de som har fulgt den norske jazzen og literaturen, hva dette ble starten på. Ketil Bjørnstad var da såvidt begynt på en karriere som i dag vel teller femti bøker og bortimot et hundretalls plater. En karriere vi de siste årene har kunnet følge, til tider i minutiøs detalj, i Bjørnstads selvbiografiske seksbindserie, «Verden som var min».
Vidunderbarnet Ketil Bjørnstad var eslet til å bli klassisk musiker, han studerte under Amalie Christie og Robert Riefling, og som sådan debuterte han tidlig, i 1969, i Universitetets Aula i Oslo på klassisk vis, med Bela Bartoks tredje pianokonsert på programmet, sammen med Oslo-filharmonien. I begynnelsen av 1970-tallet var han «… en smellfeit [klassisk] pianist som var forelsket i franske filmstjerner», som han uttrykte det selv. En pianist som også skrev dikt. Han debuterte som forfatter med diktsamlingen «Alene ut» i 1972.
Men så kom han i kontakt med andre musikere og en annen type musikk. Ole Paus, Bjørnar Andresen og flere andre musikere og kunstnere satte den unge klassisisten på andre musikalske tanker. I 1973 ga 21-åringen ut sin debutplate, «Åpning», med egne låter skrevet innenfor en annen musikktradisjon enn den han ellers ble forbundet med i offentligheten. Med den nesten jevngamle Jon Eberson på gitar og de noe eldre herrene Arild Andersen og Jon Christensen på bass og trommer, skapte han en jazzplate som fortsatt er et soleklart tidsdokument.
Etter en viss fascinasjon for plata i de tidlige årene på 1970-tallet, skal jeg innrømme at dette albumet og oppfølgeren «Berget det blå» som kom året etter, ikke har fått så mye spill over tiårene som er gått siden den gang. Det var vel egentlig bare dobbelt-LPen han gjorde med Ole Paus, «Lise Madsen, Moses og de andre», som fikk et lengre liv på platespilleren av disse tidligste albumene til Bjørnstad.
Sett i bakspeilet er det allerede på dette første albumet tydelige Bjørnstad’ske toner over det hele, fra introduksjonen til «Kari Danser» til «Eftang» klinger ut. «Nærmere» er kanskje aller sterkest preget av påvirkningen fra Keith Jarrett. Men det er musikk her som i dag åpenbart også peker fram mot den musikken Bjørnstad skulle skape de neste tiårene. Musikk som i dag også har en naturlig plass innenfor den omfattende kanon av skandinavisk jazz som ble etablert gjennom tiårene etter 1973.
Ved gjenhøret nå, disse tiårene seinere, står «Åpning» seg bra, meget bra. Også sammenliknet med andre tidsdokumenter i den nevnte kanon. Albumet viser dessuten også pianistens åpenbare fascinasjon for Keith Jarrett og dennes pianospill. Keith Jarrett-påvirkningen er til tider svært sterk, men da i større grad den Jarrett vi kjenner fra hans daværende «amerikanske» trio, med Paul Motian og Charlie Haden, og ikke hans «skandinaviske» arbeider. Samt nærmest selvfølgelig, Jarretts soloalbum «Facing You». Dessuten, og ikke minst, Jarretts samarbeid med Gary Burton på LP-en som kort og godt het «Gary Burton & Keith Jarrett». Bjørnstad spiller klaver, el-piano og orgel på plata — alt instrumenter som Jarrett spilte på eller nylig hadde spilt på tidlig på 1970-tallet. Tilfeldig? Neppe!
Samtidig er også plata i stor grad preget av den musikalske, «skandinaviske» estetikken som vokste fram i den norske jazzmusikken på denne tida. Lytteren bør kanskje minne seg selv på at i det dette albumet ble utgitt, lå både «Belonging» med Jarretts «skandinaviske» kvartett og «Witchi-Tai-To» med Jan Garbarek-Bobo Stenson-kvartetten i framtida. Den siste gruppa oppsto tre uker etter at dette albumet ble spilt inn, nærmest ved en tilfeldighet — i Warsawa seint i oktober 1973 — og en plateinnspilling i Oslo kort tid etter dette.
Bare fire ECM-skiver var utgitt med skandinaviske musikere i årene opp til dette punktet i 1973, Bobo Stensons «Underwear», Terje Rypdals eponymiske førstealbum, samt «Afric Pepperbird» og «Sart» med Garbarek og andre i årene før. I tillegg ble «Triptykon» med Garbarek, Andersen og Edward Vesala gitt ut 1. mai 1973, før kvartetten på det her omtalte albumet gikk i studio tidlig i oktober.
Like mye som de skandinaviske ECM-musikerne og framveksten av skandinavisk modaljazz, var det den avantgardistiske pianotrioen til Svein Finnerud som var lyden av norsk jazz ved inngangen av 1970-tallet. Om det på denne plata er en nærhet til den ECM-musikken som vokste fram i disse årene, er det tilsvarende lenger fra musikken til Finnerud-trioen. Finnerud-trioen hadde vel på dette tidspunktet tre album ute, det eponymiske debutalbumet, «Plastic Sun» og «Multimal» med Calle Neumann og Trond Botnen. Men de hadde i tillegg en serie med noe man i dag nærmest regner som mytiske konserter blant annet på Henie-Onstad-sentret i Sandvika utenfor Oslo, konserter som også hadde begeistret en ung Bjørnstad. På tross av avstanden er det åpenbare affiniteter til Finnerud-trioens musikk, ikke minst i åpenheten for kvartettmedlemmenes og samspillets frihet i musikken.
En ung Bjørnstad og en litt yngre Eberson kommer bra fra samarbeidet med de to seniore medlemmene av ensemblet. Men det er å lytte kraftverket Andersen-Christensen, som virkelig oppleves som utbyttet av å løfte fram plata igjen i dag, femti år seinere. Å lytte til hvordan de to hadde perfeksjonert et samspill gjennom årene opp mot innspillingen — og hvor de var i oktober 1973.
Da albumet kom i 1973, og enda tydeligere i dag, jeg har også hentet fram igjen originalen, skilte lydproduksjonen seg ut. Plata var innspilt i Rosenborg-studioet med Egil Eide bak spakene. Et åpent diskantspektrum sørget for det som i samtida ble beskrevet som «glassklar» lyd, begrep som ECM-estetikk ble seinere også brukt om slike lydproduksjoner.
Jeg og flere syntes i 1973 at det ble for heftig. I dag framstår originalen for meg som overprodusert i lyden, med til tider det som nesten oppleves som «tinny» lyd, nærmest blikkboks-følelse. I forbindelse med gjenutgivelsen i år, nesten femti år seinere, har Rune Kristoffersen bak labelen Rune Arkiv hentet inn Helge Sten til å forestå en remastring fra de gamle analoge master-tapene. Med utgangspunktet i master-tapene fra 1973, er det gitt at det er begrenset hvilke muligheter Sten har hatt til å gjøre omfattende endringer i musikken. Men jeg opplever at Sten har fått «varmet» opp lydbildet, og uten at det har gått på bekostning av framvisningen av denne musikkens alle åpne rom.
Etter førstegangsutgivelsen i 1973 på Philips, ble albumet gitt ut av samme selskap på CD i 1993. Utover det har det ikke tidligere vært gjenutgitt. Rune Arkiv har nå gjenutgitt albumet i et begrenset, såkalt audiofilt LP-opplag på 500 eksemplarer.
De nye digitale mastrene som er skapt og brukt i cuttingen av denne gjenutgivelsen er basert på de analoge mastrene fra 1973, samplet med 24-bits dybde og 96 kHz samplingsrate. Dette sikrer en god behandling av de analoge lydsporene. Denne oppløsningen er så brukt også i grunnlaget for produksjonen av den (analoge) LP-matrisen. Cuttingen av LP-ene er gjort av velrenommerte SST GmbH i Frankfurt, ledet av Daniel Krieger.
En flott produksjon, en strålende gjengivelse av en norsk jazzdebut som var begynnelsen på et langt musikkspor som har fortsatt helt til i dag. Get it while you can!
Johan Hauknes
Ketil Bjørnstad (p, el-p, org), Jon Eberson (g), Arild Andersen (b), Jon Christensen (dr)
