Kevin Sun er en saksofonist og komponist bosatt i New York City. Musikken hans har blitt kalt «… intens, harmonisk virtuos og sammensatt» av det amerikanske jazzmagasinet DownBeat, og han har utgitt tre album før «3 Bird». Han har spilt inn fire album med ensemblene Mute, Earprint og Great On Paper, og han kan ellers høres på innspillinger ledet av Jacob Garchik, Dana Saul og Xiongguan Zhang. I tillegg til å spille i USA, har han spilt mye i Kina og er kunstnerisk leder for Blue Note China Jazz Orchestra. Senest ble Sun kåret til finalist for Jerome Hill Foundation Artist Fellowship i 2021.
På «3 Bird» møter vi han sammen med trompeteren Adam O’Farrill, gitaristen Max Light, pianisten Christian Li, bassisten Walter Stinson og trommeslageren Matt Honor. Selv spiller Sun tenorsaksofon og klarinett på alle låtene, pluss at hant på det åttende sporet, «Du Yi’s Choir» plukker fram det tradisjonelle, kinesiske instrumentet sheng, og innspillingene er gjort i The Bunker Studio i Brooklyn den 26. og 27. februar i år.
Allerede fra første tone forstår vi at Charlie «Bird» Parker er en viktig inspirasjonskilde for Sun. Og de starter med «Greenlit» som er basert på Parkers harmonier i komposisjonen «Confirmation». Og selv om Sun i hovedsak spiller tenorsaksofon, beveger han seg ofte opp i de øvre «luftlag», slik at avstanden til altsaksofonen blir liten. Og allerede i åpningssporet beviser han at han er en dyktig «Parker-tolker», men uten at det på noen som helst måte blir noen kopi (det skulle tatt seg ut!). Her bidrar også O’Farrill med en fin og tidsriktig solo, samt at vi får en deilig bass-solo fra Stinson.
Det er (nesten) hele veien referanser til Parker gjennom platen, blant annet i låttitler som «Onomatopoeia», «Schaapple from the Apple» og «Salt Peanuts», som aldri ble skrevet av Parker, men som ofte har blitt assosiert med han. Men innimellom, og særlig der hvor Christian Li forflytter seg over på Fender Rhodesen, endres lydbildet til noe som mye mer er tidsriktig i dag.
I tredjesporet, «Composite» kombineres fire av Parkers blues-komposisjoner i en spenstig sak, hvor pianoet spiller en viktig rolle med morsomt spill, mens «Onomatopoeia» tar utgangspunkt i Dizzy Gillespies «Be-Bop» og Parkers «Segment», men gjort dagsaktuell ved bruk av Fender Rhodes. I «Dovetail» tar de utgangspunkt i Parkers «Yardbird Suite» selv om denne blir tolket friere og Sun spiller fint klarinett, og er kanskje den eneste låten hvor Parkers ånd ikke svever like klart i over det hele.
I «Cheroot» som er helt i Parkers ånd, får vi mer strålende saksofonspill på trio med bass og trommer, mens i «Du Yi’s Choir» hvor de har latt seg inspirere av «Dewey Square», skal vi ifølge coveret få møte det gamle, kinesiske blåseinstrumentet sheng, men det er bare så vidt dette spennende instrumentet høres, for den fine låten preges mest av saksofon og gitar i en drivende og fin komposisjon med fine solier, før vi får Parkers «Big Foot», som også er blitt kallt både «Drifting on a Reed», «Air Conditioning» og «Giant Swing». Denne får vi i en original versjon som swinger på sin helt egen måte, før vi introduseres for Suns komposisjon «Sturgis» som er basert på en av Parkers improvisasjoner i «Mohawk». Og her er Parker igjen langt framme i pannebrasken både hos meg som lytter og hos Sun. En fin hyllest til kanskje verdens ledende altsaksofonist, og levert i en litt «hengende» og deilig versjon med O’Farrill langt fremme i lydbildet.
Deretter får vi «Shaaple», som intro til «Schaaple from the Apple», og i introen er det O’Farrill som får råde grunnen i 45 sekunder med et spill som kan minne mye om kornettfavoritt Kirk Knuffke. Og det fortsetter i «Schapple from the Appel» hvor han får selskap av Suns klarinett, Stinsons fine bass-spill og Honors hvisper på trommene. Låten er inspirert av «Scrapple From the Apple», men mest i navnet, for musikken er mer enn original nok, og det er kanskje her hvor musikerne ser mest tilbake i tid rent stilmessig, for her låter det «gammelt», selv om spillet er veldig dagsaktuelt.
Så er vi over i vår favorittlåt, Dizzy Gillespies «Salt Peanuts». Her har de latt seg inspirere av en versjon av låten fra 11. mai 1945, og både lydbildet og spillet tar oss tilbake til den tiden, men med et teknisk spill som er typisk for dagens jazzproduksjoner. Vi får strålende spill fra Sun og det hele er bare deilig!
«Arc’s Peel» er basert på en av Parkers improvisasjoner på «Scrapple From The Apple», her fremført på klarinett over et lydhørt og fint komp, før de avslutter med «Talck-overseed-nete» eller «Klact-oveereds-tene» (musikerne og omgivelsene har tydeligvis ikke vært helt enige om tittelen), som er en slags analyse av Parkers håndskrift (!), som må ha vært ytterst vakker. For her får vi en nydelig og litt tilbakelent avslutning med kanskje platens fineste gitarsolo, før Stinson kommer inn med en fin bass-solo og det hele ender i fred og fordragelighet, uten at de har kommet opp med hva låten egentlig heter. Men det spiller ingen rolle – det er en nydelig låt!
Dette er blitt en fin hyllest til Charlie Parker gjort av musikere med base i New York, og alt i produseringen er gjort slik at tankene bringes tilbake til Parker og hans samtid, men gjort med dagens tekniske muligheter, og med strålende spill over hele linja.
Jan Granlie
Kevin Sun (ts, cl, sheng), Adam O’Farrill (tp), Max Light (g), Christian Li (p, Fender Rhodes), Walter Stinson (b), Matt Honor (dr)
