I løpet av de senere årene har den amerikanske kornettisten Kirk Knuffke blitt en av våre absolutte favoritter på den lille trompeten. Jeg oppdaget han første gang på platen «Cherryco» (Steeple Chase) hvor han sammen med bassisten Jay Anderson og trommeslageren Adam Nussbaum, gjorde en hyllestplate til Don Cherry. Etter det har jeg hørt han med danske musikere, med Brandon Lewis sitt utmerkede prosjekt «Red Lily Quintet», med trommeslageren Whit Dickey, med svenskene Josefine Cronholm og Thommy Anderson pluss Kenny Wollesen, med Wollesen og tubaisten Bob Stewart og, ikke minst, på konsert på Klub Primi i København med saksofonisten Signe Emmeluth og trommeslageren Kresten Osgood.
Knuffke er en musiker man nesten kan sette inn i hvilken som helst sammenheng, og resultatet blir hørverdig. Han kan spille tradisjonelt, som kornettistene på 30-tallet, før han i neste øyeblikk er midt inne i en fritt improvisert sekvens hvor kornetten tas inn i 2022, og han blir en etterfølger etter Don Cherry.
På sin nye plate, som er en dobbeltCD, møter vi han sammen med den utmerkede bassisten Michael Bisio og en annen av våre favoritter, pianisten Matthew Shipp
Dette er blitt et intimt, dobbeltalbum, hvor de tre gjør seks Knuffke-komposisjoner pluss flere utsøkte, fritt improviserte strekk. Plateselskapet sier elv om platene at dette er «rytmisk presis, New Orleans funky, full av ynde. Kirk Knuffkes musikk er en refleksjon av hans mangefasetterte personlighet: dels musikalsk vismann, dels jazzfilosof, en selvlært musiker med brede interesser, hans uendelige nysgjerrighet og en overflod av god humor».
Selv sier Knuffke at han er opptatt av å lage vakker musikk. Selv når musikken er fri og avantgarde, vil han at den skal nå inn i folks hjerter. Hanliker å spille fort og høyt, men skjønnhet kommer alltid først, men ikke på en dyrebar måte. Det kan også være på en grov måte».
Bassisten Michael Bisio har vi flere ganger hørt med Matthew Shipp Trio, samt at han har gjort en rekke egne prosjekter siden slutten av 80-tallet, og han har blant annet samarbeidet med Joe McPhee på flere plateinnspillinger. Og Matthew Shipp er en av de mest spennende pianistene på den amerikanske jazzscenen. Han gjør en rekke solokonserter, samt at han for det meste gjør duoer og triokonstellasjoner, gjerne i samarbeid med William Parker.
Og de starter med det litt melankolske tittelsporet «Gravity Without Airs», med Knuffke i utsøkt samspill med de to andre. Her får vi en moderne, nesten kammermusikalsk reise, som er styrt og regisert av Knuffke. Låten utvikler seg underveis, og er på mange måter en slags «samlelåt» over hele albumet. Vi får strålende spill fra alle tre, med Bisios drivende bass under Shipps kreative pianospill, og øverst ligger Knuffke og «leker» seg med de utfordringene han får fra de andre to.
Og herfra og ut blir vi tatt med på en deilig musikalsk reise, hvor de tre hele veien utfordrer hverandre, ikke bare i de kollektive improvisasjonene, men også i de komposisjonene Knuffke står bak. Knuffke er «høyt og lavt» i registeret, og hele veien kommer han med kreative utfordringer til de andre musikerne, som underbygger hans spill på en strålende måte.
Vi får melankolske og ettertenksomme ballader, godt blandet sammen med drivende låter hvor Bisio drar det hele av gårde på fortreffelig vis, mer frittgående improvisasjoner og sekvenser hvor Knuffke trekker inn den mer tradisjonelle musikken inn i et nytt, musikalsk landskap.
Og kan man egentlig vente mer fra tre musikere? Neppe! Dette er strålende musikk fra start til mål, og det er bare å sette seg rolig tilbake og ta inn alle de 14 låtene, som alle låter like fremragende.
Bisios bass-spill er pågående og er selve motoren i trioen, mens Shipp legger det helt rette pianospillet på, som er utsøkt i sine vendinger, og som skiller han fra de fleste pianistene i verden i dag. Han er en ytterst lyttende pianist, som utfordrer de andre musikerne nesten hele tiden, og når Knuffke får holde på med sine innspill, går Shipp og Bisio i tett kompaniskap for å utfordre kornettisten.
Dette er blitt en plate med tre musikere som samarbeidet utmerket. Og en fellesnevner for begge platene bør være at de utfordrer hverandre på aller beste måte. Her er det ingen hvileskjær, men moderne, kreativ og ytterst spennende triomusikk som gjennomgående er strålende. Og selv om dette tidvis er relativt komplisert musikk, så høres det hele tiden enkelt og fint ut. En innertier!
Jan Granlie
Kirk Knuffke (cor), Michael Bisio (b), Matthew Shipp (p)
