Trommeslageren Knut Kvifte Nesheim har noen av av sine røtter på Voss. Han holder til i Oslo, og har lenge vært en viktig brikke i kollektivet OJKOS, et regionalt orkester for profesjonelle jazzkomponister i etableringsfasen som holder til på Østlandet. Prosjektet tok form våren 2018 som et samarbeid mellom Østnorsk jazzsenter, Nasjonal jazzscene og en prosjektgruppe på fem jazzutøvere og -komponister. Bandet skal være en arena for komponering av ny musikk der alle medlemmene rullerer på å ha kunstnerisk ansvar. På denne måten får alle i praksis mulighet til å være leder for «sitt eget» orkester i en sammenhengende prosjektperiode. For å være medlem av OJKOS må en både ha kompetanse som komponist og som utøver, en må være i etableringsfasen som komponist, og en må være under 30 år når en blir medlem. I tillegg må både musikk og utøving være progressiv, personlig og nyskapende. De har siden oppstarten komponert, øvd inn og framført ca. 2200 minutter med ny musikk og har utgitt fire album (derav en Spellemann-nominasjon) og åtte singler. Ensemblet øver på Victoria Nasjonal jazzscene der de også har en fast konsertserie. OJKOS er nå inne i et generasjonsskifte og i løpet av 2022 og 2023 vil ensemblet i stor grad få en ny besetning.
Men før utskiftningene fikk trommeslageren Kvifte Nesheim anledning til å være bandleder, noe som har resultert i Graosido, en LP med sju komposisjoner – alle med titler på vossamål, og som henspeiler på steder og «tilstander» man nesten må være vossing for å forstå.
Når du står på Vossevangen med ansiktet mot Vangsvvatnet (eller Vangsen, som det heter på Voss), skuer du over mot Graosido, eller gråsiden, som det heter på «østlandsk». Det er et fjellmassiv hvor snøen (nesten) aldri forsvinner, og som en hver vossing bør gå over en gang i livet. Og dette fjellmassivet har Kvifte Nesheim sett en rekke ganger mens han har besøkt familien på slektsgården ved Lønavatnet, kun noen hundre meter fra der hvor disse linjene skrives.
Når man har vært bosatt på Voss ett års tid, er det umulig å ikke legge merke til Graosido, der den ligger som en slags beskyttende vegg mot fjellene i Hardanger. Fjellmassivet er en slags trygghet for oss som bor her, enten det ligger badet i sol, som i dag, eller tåka ligger langt nedover fjellsidene og det er trist og grått å bevege seg rundt i lokalmiljøet.
Og dette landskapet sammenligner Kvifte Nesheim OJKOS med. Skiftene i prosjekter, medlemmer og stemning, akkurat som fjellet.
Og de starter med å hylle et annet fjell som også troner over Vossabygda, «Lønahorgi». Her innleder Kvifte Nesheims trommer, før et relativt komplekst tema kommer inn fra resten av orkesteret. Og allerede her oppdager vi det geniale med OJKOS og Kvifte Nesheims komposisjoner. Låten er relativt dramatisk, akkurat slik Lønahorgi kan være, for den som prøver å bestige fjellet. Vi får en fin trompetsolo, som enten blir gjort av Richard Köster, Tancred Heyerdahl Husø eller Lyder Øveraas Røed (jeg tror det er førstnevnte), før det hele toner ut, og vi er over i «Grøvona», som er ei elv som renner stille og rolig av gårde, og som her blir vakkert beskrevet i en ballade, men elva endrer seg, slik elvene gjerne gjør på Voss. Plutselig blir det dramatikk og kraftigere stryk i vannføringen, som OJKOS beskriver på en fin måte. Og at det svinger av elvene på Voss, er det ingen tvil om! Her er det bare å finne fram elvekajakken og hive seg ut i det, for den som har slike tilbøyeligheter.
«Tjørni» (dammene), er et stille og fredelig sted å sette seg ned. Og Kvifte Nesheim har tydeligvis tilbragt mye tid ved disse små, stille vannpyttene eller små vannene oppe i fjellene. Og han har laget en nydelig ballade om dem, hvor de enkelte musikerne «drodler» rundt noen akkorder, mens det stødige kompet tar seg av det rytmiske.
«Taoe», oppstår når snøen forsvinner og det er flekkvis bart på Graosido. Da må man enten lete etter de snødekte stedene, hvis man er på ski, eller lete seg fram til de bare flekkene om man er der oppe på føttene og vil komme tørrskodd hjem. Og her virker det som OJKOS har latt skiene stå igjen hjemme, og bevege seg iført fjellsko fra taoe til taoe. En relativt fri komposisjon, hvor blåserne «drodler» rundt et tema, mens kompet holder styringen og retningen. Vi får en fin pianosolo fra Merienne over et lekent trommespill og bass. Så får vi «Kave», som visstnok betyr regn, men som jeg aldri har hørt er blitt brukt om det, alle de gangene det har regnet etter at jeg flyttet hit. Men Kvifte Nesheim og OJKOS beskriver dette været på en såpass god måte, at man skulle tro hele bandet var født og oppvokst i Bergen. For den følelsen man får når regnet kryper inn i alle områder som ikke er tildekket av regnfrakk eller som er i skjul av en paraply (som garantert vrenges flere ganger i løpet av utetiden) beskrives utmerket. Trommeslageren har tydeligvis et bedre forhold til «Kave» enn det jeg har, for her beskrives tilstanden som behagelig, før de er over i den korte «Fela-ver», hvor regnet virkelig setter inn. En fri sak, som er kortvarig, før de er ovver i «Vadlasletta», hvor regnet har stoppet litt opp, men hvor det er kaldt, og hvor bandet beskriver følelsen man er i mens regnet er i ferd med å stilne, men hvor man oppdager at det er i ferd med å gå over i sludd – ingen deilig oppdagelse. Men jeg imponeres over hvor godt Kvifte Nesheim og OJKOS beskriver følelsen i denne siste låta.
Nå kan man kanskje tro at det alltid er «guffent» vær på Voss og oppe på Graosido. Men det er det ikke. I skrivende stund er det 25 grader pluss, og ikke en sky på himmelen utenfor skriverstua på Voss. Men det kan hende at den gode trommeslageren husker best de gangene været ikke akkurat spilte «på lag» da han forsøker å memorere opplevelsene fra Vossabygda.
Men uansett synes jeg han og OJKOS har laget en ytterst spennende plate, hvor hans komposisjoner blir svært godt tatt vare på av musikerne i OJKOS. De er ytterst gode ensemblemusikere, og solistene står ingenting tilbake for de beste i bransjen. En svært gjennomarbeidet og fin plate, som bør kjøpes inn av Voss Herad og Voss bibliotek i store kvanta. Og prosjektet burde kanskje ha en selvfølgelig plass på neste års Vossa Jazz? Ikke kun fordi musikken er lokalt forankret, men mest på grunn av at det låter ekte, godt og spennende.
Jan Ganlie
Henriette Eilertsen (fl),Camilla Hole (ss), Tina Lægreid Olsen (cl, as), Richard Köster (tp), Lyder Øverås Røed (tP9, Tancred Heyerdahl Husø (tp), Magnus Murphy Joelson (tb), Johannes Fosse Solvang (tb), Martin Taxt (tuba), Mike McCormick (el.g, elec), Arne Martin Nybø (el.g), Clement Merienne (p), Alexander Hoholm (b), Knut Kvifte Nesheim (dr)
