De fleste av våre følgere er nok enige i at den danske trommeslageren Kresten Osgood er en av de mest kreative, spontane og beste trommeslagerne vi har i Norden i dag. Ikke like mange vet at han også er en utmerket organist. Jeg hørte han første gang for mange år siden på hans egen festival, hvor han skulle spille trommeduo med legendariske Sunny Murray. Men i stedet for to trommeslagere i duell, fikk vi Murray på vokal og Osgood på orgel i en drivende og tøff session, som virkelig har satt seg godt fast i bakhodet på denne skribenten.
Nå er Osgood ute med sin første, rene orgelplate. Og med seg har han gitaristen Fridolin Nordsø, trommeslageren Ludomir Dietl og perkusjonisten Arto Eriksen, i åtte orgelstandarder, som Osgood og hans venner har bearbeidet og gjort til sine, og de starter med Dr. Lonnie Smiths «Play It Back». Og umiddelbart går tankene til et annet, dansk «power-jazzband», nemlig trioen Ibrahim Electric, med gitarist Niclas Knudsen, orginist Jeppe Tuxen og trommeslager Stefan Pasborg. Og selvsagt går også tankene til komponisten. Men denne kvartetten lager sin egen, drivende versjon, selvsagt med orgelet i front, men med litt annerledes trommespill enn det vi både har hørt med Smith og Ibrahim Electric. Men dety er orgelspillet til Osgood som er det som driver låten framover på en fremragende måte. Og allerede her i starten har vi funnet sommerens partyplate.
De fortsetter med klassikeren «Poinciana», som mange forbinder med Ahmad Jamal og platen «But Not For Me», men som også er gjort av The Four Freshmen, Tony Williams og Martial Solal. Denne er litt «roligere» enn åpningssporet, men hele veien med utmerket orgelspill og bidrag fra trommeavdelingen, før vi får «Wildfire», som Osgood forteller han spilte i bandet Dr Jan allerede i 1996. Denne er hentet fra en av Osgoods favoritter, Rusty Bryant og hans album «Wildfire» fra 1971. Dette er også en låt som passer godt til sommerfesten i solen, og den passer kanskje best når festen har vart en stund og samtalene blir flere en dansingen. Fint spill over hele linjen, hvor Nordsø bidrar med en fin og rocka gitarsolo.
Deretter får vi Sebatians fine «Når Lyset Bryder Frem» fra Sebastians samlealbum med samme navn fra 1976. Jeg hadde vel egentlig ikke forestilt meg denne som en orgellåt, men den fungerer svært godt i Osgoods versjon med mye soul i avtrykket. «Baby Let Me Take You In My Arms», er også en låt Osgood har spilt gjennom mange år. Låten er skrevet av Abrim Tilman fra Detroit Emeralds, men Osgoods versjon ligger mye nærmere Caesar Fraziers spill på platen «Outlook» i Gary Chandlers navn fra 1972. Dette er en fin versjon hvor det meste foregår litt i samme driv som på de foregående låtene, i mid-tempo, men med en stor inderlighet i orgelspillet som hele veien fascinerer.
«Onsaya Joy» er skrevet av en annen orgelhelt, nemlig Richard Groove Holmes, og er en killer på enhver sommerfest, før vi får den gamle, danske «Grand Prix»-slägeren «Dansevise» fra 1963, skrevet av Otto Francher med tekst av Sejr Volmer-Sørensen, og som ble kjent da Grethe og Jørgen Ingemann vant Melodi Grand Prix. Og de vant på tross av at den norske juryen ikke klarte å ha stemmetallene klare til den internasjonale sendingen, men måtte komme tilbake senere med de norske stemmetallene. I kaoset leste programleder Roald Øyen opp feil poeng. På slutten av avstemmingen ledet Sveits med to poeng før Danmark. Men etter at Norge, omsider, hadde fått orden på stemmetallene, ble Danmark vinneren. Slik skal det være når man er gode naboer. Dette er også en låt Ibrahim Electric har gjort, og som forefinnes på deres debutplate. Osgoods versjon er ikke ulik versjonen til Ibrahim Electric, men jeg føler at vi her får den i en roligere og mer «realistisk» versjon, og like fin som kollegaenes. Også her briljerer Osgood med fint orgelspill, som om han ikke hadde gjort noe annet.
Så avslutter de platen med «By The Time I Get To Phoenix», som vokalisten Glen Campell hadde en superhit med i 1967. Her har Osgood tatt utgangspunkt i Shirley Scotts versjon fra platen «Lean On Me» fra 1972. Låten er skrevet av Jimmy Webb, og originalen ble gjort av Johnny Rivers i 1965. Dette er blitt en tilbakelent og fin versjon, hvor det nærmer seg slutten av sommerfesten, og bandet ser fram til å slutte seg til resten av festen. Fint spill over hele linjen, og avslutningen på en deilig og overraskende sommerplate fra Kresten Osgood, og bør nytes en varm sommerdag med «en kold en fra kassen» eller noen flasker avkjlt hvitvin.
Jan Granlie
Kresten Osgood (org), Fridolin Nordsø (g), Ludomir Dietl (dr), Arto Eriksen (perc)
