På skive

KRONOS QUARTET M/GJESTER

«Folk Songs»
NUNESUCH 7559-79397-2

Å sette en av verdens mest kjente strykekvartetter sammen med fire, strålende, amerikanske vokalister innenfor den amerikanske folkemusikken, er et perfekt prosjekt fra Kronos Quartet og plateselskapet Nonesuch. Kronos, som i lang tid har vært en av Amerikas ledende strykekvartetter, særlig innenfor den mer «populære» og publikumsvennlige delen av det klassiske miljøet i USA, bestående av David Harrington og Jon Sherba på fiolin, Hank Dutt på bratsj og Sunny Yang på cello, er basert i San Francisco, og har eksistert i over 40 år. Mer enn 900 verk er spesialskrevet for dem og kvartettens diskografi er svært lang og omfattende. De har gjort plater med musikken til Theolonious Monk, Terry Riley, en hyllest til pianisten Bill Evans, Steve Reich, Witold Lutoslawski, Henryk Górecki, en plate inspiret av afrikansk musikk, Richard Wagner, Morton Feldman, Philip Glass, Alban Berg, Sigur Rós (!), og de har medvirket på plater mede såpass forskjellige artister som Andy Summers, Nelly Furtado, Rokia Troré, Nine Inch Nails, Philip Glass, Cicada, Danish National Symphony Orchestra og Hazmat Modine, for å nevne noen få.

Å slå sammen en klaswsisk strykekvartett med fire av USAs beste utøvere av folkemusikkvokal, er et skummelt prosjekt. Det kan enten gå helt galt, og at det blir «lettbent», klassisk musikk med pålagt vokal, eller det kan fungere perfekt, alt etter hvordan man arrangerer møtene, og hvordan musikken blir organisert.

På «Folk Songs», som kom allerede i 2017, men som salt peanuts* først har oppdaget nå, spiller de sammen med vokalisten og gitaristen Sam Amidon, som har en rekke vel ansette soloalbum bak seg, Olivia Chanet, som er en britisk vokalist, født i Firenze i Italia. Hun er pianist, gitarist og harmoniumutøver, og kom med sitt debutalbum i 2015, og med mange album som har fulgt etter den. Vokalisten Natalie Merchant er kanskje den mest kjente av de fire her oppe i nord, ikke minst fra bandet 10.000 Maniacs, som var store i rocke- og folkrockverdenen på 80. og 90-tallet. Men etter det har hun gjort en rekke strålende soloplater, blant annet debuten «Tigerlily» (1995) og «Ophelia» (1998). Til sist har de alliert seg med en av undertegnedes virkelig nye favoritter, vokalisten Rhiannon Giddens. Hun er vokalist, banjoist, fiolinist og singer/songwriter, som med sin helt særegne stemme går rett inn i sjelen på den som tar seg tid til å lytte. Hun har blant annet utgitt platen «Freedom Highway» (anmeldt HER) og «There Is No Other» (anmeldt HER), pluss et nydelig samarbeid med fire andre vokalister i prosjektet «Songs Of Our Native Daughters» (anmeldt HER).

De gjør to låter hver, pluss at vi får en instrumental, «Last Kind Words» kun med Kronos Quartet. Og fra Sam Amidon i den tradisjonelle «Oh Where» til de avslutter med Rhiannon Giddens i hennes nydelige «Lullaby», er dette ren balsam for ører og sjel.

Amidons stemme oser av støv og levet liv. Han er er følsom vokalist som fremfører åpningslåta på en vakker måte, samtidig som Kronos ifører seg cowboy-hatter og legger seg rett inn i et lyrisk americana-landskap som bare er vakkert.

Deretter får vi den tradisjonelle «Ramblin’ Boy» hvor Olivia Chaney briljerer. At hun er født i Italia, er det ingen som kan høre. Her er det britisk folkesang på sitt aller beste, med akkurat den stemmen denne lyriske musikken skal fremføres på. For en stemme! Nydelig! Og jammen tror jeg at jeg har fått enda en folksinger-favoritt!
Natalie Merchant åpner med den tradisjonelle «The Butcher’s Boy». Hennes litt dypere stemme bergtar allerede fra første tone, og de fire strykerne legger seg bak som om det var et harmonium vi hørte, før de «åpner opp» og gir Marchant den perfekte backing. Hennes stemme er sår som et åpent sår, og hun utnytter stemmen perfekt i denne låta.

Så følger Rhiannon Giddens med den tradisjonelle og hennes egen «Factory Girl, hvor hennes sterke vibrato i stemmen ikke kommer like godt fram som i en del andre låter jeg har hørt med henne. Men hun befinner seg i den litt keltisk/nord-amerikanske landskapet som oser av milevis med skog og vidder, og det er bare så vakkert, så vakkert. Og strykekvartetten beviser hvor dyktige de er, både her og i de foregående låtene, og det er imponerende å høre hvordan de hele tiden tilpasser seg vokalistene med sitt spill.

Så følger den instrumentale «Last Kind Words» som er skrevet av Geeshin Wiley. Dette er en lystigere låt enn de vi til nå har hørt, men aldri uten en litt dyster undertone. Fint spillt og en låt som beviser spennet i kvartetten.

Så er det neste låt med hver av de fire vokalistene. Først får vi Amidon i den tradisjonelle «I See the Sign», Chanley med den tradisjonelle «Montage, que tu es haute», Merchant med den tradisjonelle «Johnny Has Gone for a Soldier», før denne strålende samlingen avrundes med Giddens og hennes egen «Lullaby». Og etter den er lyttet til, er det egentlig ingen vits i å høre noe mer musikk i dag. For dette er bare så vakkert! Det er hele veien sårt og vakkert, og akkurat slik denne musikken skal fremføres.

Nå kan man si mye om slike litt oppkonstruerte plateprosjekter. Det er ikke alltid de fungerer som noe som hverken er spesielt, originalt eller bra. Men her har Kronos Quartet fått med seg akkurat de rette vokalistene til å tolke en liten flik av den amerikanske folkemusikken, slik ingen andre er i stand til å gjøre det.

En perle av en samling!

Jan Granlie

Sam Amidon (v, g), Olivia Shaney (v, harm, perc), Rhiannon Giddens (v), Natalie Merchant (v)