På skive

KULLHAMMAR / HEIKINHEIMO / MEAAS SVENDSEN / AALTONEN

«The Father, The Sons & The Junnu»
MOSEROBIE, MMPCD 124

Den finske saksofonisten og fløytisten Juhani Aaltonen fyller 85 år den 12. desember i år. Han er født i Kouvola i Finland, men har de senere årene bodd utenfor Helsinki. Han har utdannelse både fra Sibelius-akademiet i Helsinki og Berklee i Boston, og han begynte å spille jazz profesjonelt på 50-tallet og har vært en markant skikkelse i det finske jazzmiljøet siden den gang. Han har gjort plater med blant andre Arild Andersen og Edvard Vesala, Graham Collier, Iro Haarla, Henrik Otto Donner, Reggie Workman og Andrew Cyrille, Umo Jazz Orchestra, sin egen trio og mange, mange andre. Sist gang vi hørte han på konsert, var under fjorårets Tampere Jazz Happening, hvor han spilte i en kvintett med Joe McPhee, og de ga oss festivalens aller beste konsert denne kalde kvelden i Telaka.

Nå har han vært på turné i Sverige og Finland med et knippe svært oppegående, nordiske musikere, noe som resulterte i innspilling i Arabia-studioet i Helsinki den 5. mai i fjor.

Sammen med «Junnu» (Juhani Aaltonen), møter vi den svenske saksofonisten Jonas Kullhammar, den norske bassisten Christian Neaas Svendsen og den finske trommeslageren Ilmari Heikinheimo i seks låter hvor Aaltonen og Heikinheimo har fått en låt hver, mens plateselskapsdirektør Kullhammar og Meaas Svendsen har fått to.

Og de starter med med Aaltonens «Reflections», som også er å finne på hans trioplate, «Reflections» fra 2004 (TUM Records), hvor han spiller med bassisten Reggie Workman og trommeslageren Andrew Cyrille. Og det starter med Aaltonens fløyte. Jeg kan vel egentlig ikke tenke meg noen andre jazzmusikere i dag som spiller like intenst og fint fløyte som Aaltonen, og sammen med Kullhammars tenorsaksofon, Meaas Svendsens drivende fine bass-spill og Heikinheimos lekende trommespill tyett på Jon Christensens måte å spille på, blir dette en strålende åpning på et nydelig album. Og man hører helt fra starten at de yngre musikerne setter stor pris på å spille med «den gamle, finske mesteren». Meaas avleverer en fin solo, før Kullhammar kommer inn sammen med Aaltonens fløyte. Og det hele er bare vakkert! Og det er noe veldig personlig i Aaltonens fløytespill som gjør han gjenkjennbar på kilometers avstand blant alle verdens jazzfløytister.

Så får vi Kullhammars «Il ju jo Christ», som er en typisk Kullhammer-komposisjon. Han skriver ofte låter i hard bop-tradisjonen med det swngende som hovedelement, noe som kommer fint fram i temaet her. Men etter at de har unnagjort temaet, er det fritt fram for å gjøre hva de vil. Og vilje har de! Vi får en nydelig og relativt fri passage, hvor Aaltonen og Kullhammar «leker» sammen som to småbarn i sandkassen, mens Meaas Svendsen og Heikinheimo holder «fortet». Det er lett å høre at alle fire trives i hverandres selskap på denne låta, for her blomstrer alle fire på en fortreffelig måte.

Meaas Svendsens «Kiirohige» er tittelsporet på pianisten Ayumi Tanakas Trio sin plate fra 2016, hvor hun spiller med Meaas Svendsen og trommeslageren Per Oddvar Johansen, og er en mer neddempet komposisjon, som passer perfekt til denne kvartetten. Låten har, i likhet med navnet, et japansk preg, et land og en kultur vi vet Meaas Svendsen har en egen forkjærlighet for. I forhold til «originalen» gjøres den her med fløyte og saksofon i fronten, og vi får stor innsats fra hele firkløveret. Spesielt synes jeg Kullhammars solo, som åpner «ballet» etter introen og det fine temaet, er strålende. Han legger seg i et slags Aaltonen-landskap, så et øyeblikk lurte jeg på om det var «Junnu» himself som spilte. Men i det fløyten kommer inn igjen, blir jeg overbevist. Nydelig! Og solid spill av Meaas Svendsen på bass. Dette må være en av de beste låtene han har skrevet til nå, og i denne settingen fungerer det perfekt, bare så synd at den fades ut på slutten.

Heikinheimos «Sorrow Wave» starter med strykebass og cymbaler, og vi får en start som indikerer en fin ballade. Så kommer Aaltonens umiskjennelige tenorsaksofon inn, med ørlite vibrato og mye Coltrane-påvirkning, og Kullhammar legger seg ved siden av. Dette er en nydelig «vise» hvor Aaltonen virkelig får vist seg fram, mens Meaas Svendsens andre bidrag, «The Sun» starter med raslende trommer før de andre kommer inn med løst og fint spill. Men dette er i hovedsak en låt Meaas Svendsen nok har skrevet for trommer, for det er de som leder an under hele komposisjonen. For dette er kanskje den mest komponerte sekvensen på platen.

Så avrundes denne herligheten med Kullhammars «Suomaleinen Maailmanmestari» (den finske verdensmesteren), som garanytert er tilegnet Juhani «Junnu» Aaltonen, som alltid har vært en av Kullhammars ledestjerner på den nordiske jazzhimmelen. Dette er en litt tung ballade, hvor Kullhammar maner fram det typiske i Aaltonens tenorsaksofontone, og setter et usedvanlig verdig punktum for en strålende plate, som er helt i Aaltonens ånd, og som ikke skal plasseres under K for Kullhammar, eller T for The Father, The sons & the Junnu i platearkivet, men under A for Aaltonen, som hos meg kommer som det første! Eller egentlig skal ikke platen i noe arkiv i det hele tatt, i alle fall ikke det første året. Den skal ligge framme og spilles når jeg er i godt humør, når jeg har en dårlig dag, eller når dagen er helt passe.

Nydelig!

Jan Granlie

Juhani Aaltonen (fl, ts), Jonas Kullhammar (ts, bs), Christian Meaas Svendsen (b), Ilmari Heikinheimo (dr, perc)

Skriv et svar