Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

LAFAYETTE GILCHRIST

«Now»
LAFAYETTE GILCHRIST MUSIC

Den amerikanske pianisten Lafayette Gilchrist har vært en svært aktiv utøver siden han debuterte med platen «The Art Is Life» på sitt eget plateselskap i 1993. Mange vil kanskje kjenne han som samarbeidspartner til saksofonisten David Murray på platene «Waltz Again» (Justin Time, 2006), «Sacred Ground» (Justin Time, 2006) og «Live in Berlin» (Jazzwerkstatt, 2007), og på våre videoklipp (i spalten under), kan du finne et opptak fra Jazz a Vienne i 2007 hvor Gilchrist medvirker på konsert med blant andre David Murray og Cassandra Wilson. Men det er på plater i hans eget navn, hvor hans musikkstil kommer best fram. Han har laget plater med ensembler i forskjellige størrelser, som nonett-platen «The Go-Go Suite» på Creative Differences i 2014, og ned til soloplaten «The View From Here» fra 2014.

Nå er han ute med trioutgivelsen «Now», sammen med bassisten Herman Burnie og trommeslageren Eric Kennedy. Vi får to plater, hvor alle de 16 komposisjonene er laget av Gilchrist, med unntak av avslutningssporet, «Special Revealed» som han har laget sammen med Kevin L. Pinder.

Jeg husker en gammel soloplate med pianisten Dorothy Donegan, hvor hun herjet med pianotangentene og det swingte nesten vanvittig av den løsslupne damen. Og litt av den samme følelsen får jeg når jeg lytter til noen av sporene på denne doble CDen. For Gilchrist er en pianist som tydeligvis mener at her skal det swinge, nesten uansett. Og med Burnie, og særlig, Kennedy som assistenter, blir dette en plate som swinger akkurat slik det skal av denne typen jazzmusikk. Det er nesten ikke et eneste hvileskjær i løpet av de 16 komposisjonene, og Gilchrist er hele veien helt framme på tuppa for å gi sitt trofaste publikum det de vil ha. Men det er ikke «hæla i taket og tenna i tapeten» hele veien. Også han må roe ned og servere en og annen låt som nærmer seg balladeformatet. Men allikevel swinger det nesten intenst av trioen, nesten hele veien.

Gilchrist er en relativt ung mann, født i 1967. Og man kan virkelig lure på hvorfor han ikke har fått et større navn og mer oppmerksomhet enn det han har. Jeg vet om en rekke pianister fra andre siden av «dammen» som har fått relativt mye oppmerksomhet, både på konsertscenen og hos plateselskapene, men ikke så veldig mange av dem swinger like godt som Gilchrist gjør på denne utgivelsen. Og at de to medspillerne heller ikke florerer på så mange innspillinger, i alle fall ikke som er distribuert på denne siden av «dammen», gjør mysteriet enda større.

I mange tilfeller, kan det bli litt mye med over to timer musikk med en trio som dette. Men jeg synes de spiller tett og fint, at selv om låtene er relativt lange, fra 5:58 til 10:55, får de tre komposisjonene til å variere og spinne interessant rundt temaene, slik at det (nesten) aldri blir kjedelig.

Lafayette Gilchrist og hans medmusikanter, har laget en fin plate som swinger upåklagelig gjennom drøyt to timer, og kapellmesteren har med disse medmusikerne, funnet to samarbeidspartnere som forstår hans musikk på en utmerket måte.

Det er faktisk ikke så ofte vi omtaler musikk som swinger slik som dette her på salt peanuts*. Dessto hyggeligere er det å kunne introdusere denne utmerkede pianisten for vårt publikum, for dette er «rett-fram» jazz, uten noen fiksfakserier og jålete innspill. Dette er klubbjazz, slik klubbjazz ofte skal være. Medrivende, swingende og utmerket utført. Og å putte denne i spilleren etter at man har vært gjennom noen timer med europeisk freejazz, er som balsam for sjelen.

Jan Granlie

Lafayette Gilchrist (p), Herman Burnie (b), Eric Kennedy (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.