De to gitarikonene Larry Coryell og Philip Catherine, har en lang historie og en nær musikalsk tilhørighet, til tross for deres forskjellige innflytelser fra den Europeiske og den amerikanske tradisjonen i jazzen. Dette siste musikalske møtet mellom de to ble spilt inn den 27. januar 2017, som en del av ACT-serien «Jazz at Berlin Philharmonic», og «The Last Call» er blitt den siste innspillingen hvor Larry Coryell medvirker, siden han gikk bort fire uker senere, den 19. februar 2017. Og et ekko av det gode forholdet mellom de to gitaristene, hvor de viser gjensidig respekt, og hele veien spiller løst og fint, og, ikke minst, teknisk briljant, vises godt i dette konsertopptaket.
Larry Coryell ble født den 2. april 1943 i Taxas, og døde altså den 19. februar 2017. Han blir regnet som en av de store jazzgitaristene siden 60-tallet, sammen med blant andre John McLaughlin. Han slo gjennom som medlem av trommeslageren Chico Hammiltons band, etter at han i 1965 flyttet til New York. Han spilte også med Gary Burton og dannet på 60-tallet bandet Count’s Rockband sammen med Steve Marcus, Bob Moses og Mike Nock. Størst kommersiell suksess hadde han nok, i en akustisk gitartrio med McLaughlin og Paco de Lucia.
Philip Catherine kommer fra Belgia, men ble født i London av britisk mor og belgisk far. Som mange andre, startet han å spille gitar i tenårene, og ble såpass god at han etter hvert kom inn på Berklee, hvor han hadde Mick Goodrick og George Russell som viktige lærere. I 1976 startet duosamarbeidet med Coryell, som altså ble avsluttet med denne innspillingen. På 70-tallet spilte han også med Charles Mingus, og senere med Benny Goodman, í trio med Didier Lockwood og Christian Escoud, og med Chet Baker. På 90-tallet ble det tre album med Tom Harrell, og han har også jobbet med musikere som Lou Bennett, Kenny Drew, Dexter Gordon, Stéphane Grapelli, Karin Krog, Paul Kuhn, Sylvain Luc, Michael Mantler, Charlie Mariano, Palle Mikkelborg, Niels-Henning Ørsted Pedersen, Enrico Rava, Toots Thielemans og Miroslav Vitous, for å nevne noen. I en periode var han også gitarist i rockebandet Focus, som i ett par år hadde stor suksess i Europa.
På denne siste konserten de to gjorde sammen, i Philharmonic i Berlin den 24. januar 2017, får vi først noen låter på duo (Coryells «Miss Julie», Catherines «Homecomings», begge fra deres duoplate «Twin House» fra 1977, Luiz Bonfá og Antõnio Marias «Manhä de Carnaval» og Coryells «Jemin-Eye’n»), alle som akustiske «hurtigløp» for to gitarister som er teknisk fullkomne, og som fungerer godt sammen. Vi kan høre forskjellen på de to på grunn av Catherines mer Django Reinhardt-aktige spillestil, mens Coyell er inngrodd amerikaner. Og det er også det som gjør disse duolåtene spennende. Hvordan de to bruker sin bakgrunn og klarer å kombinere de to relativt ulike gitarstilene på en flott måte.
På de tre siste låtene på platen, Gerswins «Embraceable You», Milt Jacksons «Bags’ Groove» og Oscar Petersons «Green Dolphin Street», får de selskap av den svenske pianisten Jan Lundgren, den svenske bassisten Lars Danielsson og den italienske trompeteren Paolo Fresu. Tre musikere som de senere årene har innspilt en rekke album på ACT, og er godt inne i stallen til platedirektør Siggy Loch. I «Embraceable You» er det Lundgren som får brynet seg sammen med de to gitaristene, og avleverer fint og swingende spill som passer godt til gitarene. I «Bags’ Groove» er det Danielsson som er på plass for å piske de to gitaristene framover, noe han virkelig gjør i denne gamle «slägeren» fra Jackson. Han avleverer også en fin bass-solo som glir lett i det oppsatte blues-skjemaet.
I avslutningen, «Green Dolphin Street», får vi de to gitaristene sammen med de to svenskene pluss Paolo Fresu, i en versjon av låta hvor Fresu tar styringen fra start. Det høres ut som de fem ikke akkurat har «terpet» på dette arrangementet på forhånd, for det går litt «over stokk og stein» inni mellom, men som avslutning på en livekonsert, med full sal og relativt god stemning, passer det med en litt løssluppen avslutning.
Platen er tilegnet minnene etter Larry Coryell, og er blitt ett fint minne, hvor både han og Catherine spiller upåklagelig gjennom det sju sporene, og platen er blitt mer variert med at de inviterte med de to svenskene og italieneren på siste del av konserten, noe publikum også satte stor pris på, skal man dømme etter applausen.
Jan Granlie
Larry Coryell (g), Philip Catherine (g), Jan Lundgren (p), Lars Danielsson (b), Paolo Fresu (tp)
