Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

LAUREN LEE

«Windowsill»
EARS & EYE RECORDS EE19-091

Vokalisten, pianisten og komponisten Lauren Lee er bosatt i New York og er en ung utøver som er på jakt etter sitt eget,  personlige uttrykk. Og på hennes nye utgivelse varieres uttrykket fra låt til låt, og sammen med Brad Mulholland (as, cl, fl), Marcos Varela (b) og Andy O’Neill (dr), serverer de åtte behagelige låter, som alle er skrevet av Lee.

Det starter med tittelsporet, hvor hun ifølge seg selv, tar oss med på tur til de sveitsiske alper(!), uten at musikken blir preget av høye fjell og bratte lier. Det kunne like gjerne vært en tur i Central Park eller noe. Det er ikke så mye storbystøy i det de serverer, så de litt stille delene av parken på Manhattan, hadde passet vel så godt som alpene. Det går lett og ledig framover med fin, ordløs vokal og en fint altsaksofonsolo fra Mulholland.

Det som er mest spennende med platen, synes jeg er hvordan Lee bruker stemmen. Den flyr opp og ned i et slags be bop-landskap, uten å bli «scatting», som de tre medmusikantene «steller» svært godt med, med fine og «rene» innspill, uten å trekke Lee i noen særlig retning utover det behagelige og fine.

Hun har en «vennlig» og relativt lys stemme, som fungerer fint til hennes komposisjoner. Og medmusikantene spiller hele veien fint, de leverer helt ok solier, og det hele er behagelig og deilig.

Og det er kanskje også svakheten med platen. Den blir litt for lik fra låt til låt, selv om Lee forsøker å endre på lydbildet ved å spille Fender Rhodes innimellom. Men det meste av musikken foregår i mid-tempo, sangteknikken er gjennomgående veldig lik, særlig i de låtene hvor hun synger ordløst, men når Mulholland plukker fram fløyta, som i femtesporet «Tomorrow Is Coming», fungerer det heller dårlig. Mulholland bør holde seg unna fløyten, for her er det like før hele låten ramler sammen. Men det er heldigivs unntaket. Resten av platen er helt ok og behagelig jazzmusikk, som ikke «stikker» ett eneste sted, men er heller ikke en plate som kommer tiil å surre og gå i heimen i tide og utide. Til det er dette for ensformig og bygd på litt for like ider.

Jan Granlie

Lauren Lee (v, p, rhodes), Brad Mulholland (as, cl, fl), Marcos Varela (b), Andy O’Neill (dr)


Skriv et svar