Etter å ha gjort denne konserten, som nå er ute på plate, under Moldejazz 2020, skrev festivalens egen dagsavis (på nettet) FireFlate, og redaktør Arild Rønsen følgende om konserten (Vi bringer hele anmeldelsen, da den forteller at kanskje ikke alle bør anmelde musikk de ikke forstår noe av):
Brødrene Skeidsvoll ute i tåka. Spoiler alert: Musikerne kommer ikke godt ut av denne anmeldelsen. Vi sakser fra programmet: «Som lytter kan en forvente alt fra høyenergiske og rytmisk sterke partier, til roligere og vakre meditative landskap. Ellers kan alt skje!» Dette er egentlig en god beskrivelse. Problemet er at konserten ender opp i en kakafoni som ikke har verken start eller slutt. Alt kan skje? Her skjer ingen verdens ting. Bortsett fra det reine tull og tøys. Hva er vitsen med å spille alle tonene i et flygel og alle tonene som fins i en saksofon – samtidig? Her skal leseren ha et våkent øye for dette faktum: Av alle journalistiske sjangre, er musikkjournalistikken den udiskutabelt mest subjektive. Spesielt når det kommer til anmeldelser. Det er ikke tilfeldig, at den samme plateutgivelsen nå og da får alt mellom terningkast 1 og 6 i tabloidpressa. Underskrevet av potensielt kompetente medarbeidere. Brødrene Lauritz (saksofon) og Isach (piano) Skeidsvoll er begge velutdanna på hvert sitt instrument. De kan helt sikkert sine skalaer fra C til H. Forlengs og baklengs. I mine ører blir det likevel ikke musikk av det. Kanskje er dette avansert samtidsmusikk? For meg høres det ut som «spell hva faen du vil, drit i hva jeg gjør». Altså i duoformat. Og det kan jo umulig bli bra. Kunne Fireflate sendt en anmelder med en noe annen innfallsvinkel til denne konserten? Mulig – men likevel umulig med de ressursene vi besitter. Og dette er en helt oppriktig opplysning: Jeg ante ikke hva jeg skulle komme til å høre. Jeg gikk med andre ord til denne konserten med et åpent sinn. Men det endte altså i «totalt forlis», som Kari Diesen sang om i sitt møte på Hovedøen for et halvt århundre siden. Jeg er hundre prosent tilhenger av jazz der musikerne «flyter» – både til og fra hverandre. Men jeg får trøbbel når det er umulig å finne en grunntone. Brødrene Skeidsvoll spiller nemlig fullstendig uavhengig av hverandre. C-moll eller A-dur eller D-moll; det er helt uvesentlig. Jeg ser ikke bort fra at de kan ha en slags indre kommunikasjon. Men den er i så fall veldig intern. Umulig å oppfatte for et konsertpublikum. Sorry boys. Dette kom dere særdeles dårlig ut av. Hilsen en tilhører som liker å forholde seg til grunntonen, og som håper dere bruker jazz-stipendet til å komme på bedre tanker.
Ja, ja, sånn kan man jo også anmelde en konsert som nå, endelig, er ute på plate.
Etter å ha improvisert sammen siden de var barn, har brødrene Skeidsvoll utviklet en sterk musikalsk forbindelse som de hele tiden søker å utvikle, utfordre og utforske. De kommer begge fra Molde, og innspillingen er gjort under konserten de gjorde under Molde Internasjonale Jazzfestival i 2020, nærmere bestemt den 14. juli. All musikken er fritt improvisert, der og da, og den beveger seg fra høye energiske lykkeutbrudd til rolige lydlandskap og alt imellom, men ofte med en tonal kjerne. Lauritz Heitmann Skeidsvoll er født i 1994, og han begynte å spille saksofon som 8-åring, og fulgte i sin eldre brors fotspor som hadde begynt å lære seg trompet. Lauritz studerte jazz ved Norges musikkhøgskole i Oslo, hvor han holder til i dag. Han jobber hovedsakelig med improvisert musikk, og er kjent fra andre prosjekter som Master Oogway, Bangkok Lingo og Bear Brother. Isach Skeidsvoll er født i 1996, og er pianist og komponist, og begge kommer fra Molde.. Han startet som trompetist, men begynte etter hvert å lære seg å spille piano. Han jobber med fri improvisert musikk og har samarbeidet med artister som Frode Gjerstad, Paal Nilssen-Love, Martin H. Mellem og Lauritz Skeidsvoll. Han er også medlem av band som General Post Office og Bear Brother, pluss en rekke andre mer eller mindre faste band i Bergen, hvor han holder til nå. I tillegg er han en viktig drivkraft innenfor en rekke mindre frittgående klubber i byen, så som «Tedans» og lignende liflige konsertbegivenheter.
Men så til platen. Den er utgitt på det, etter hvert så prestigefylte selskapet Clean Feed, hos Pedro Costa, noe som garanterer for en viss kvalitet. Men det er spennende å merke seg om han har tatt helt feil ved å utgi denne musikken, eller om redaktør Rønsen har rett.
Og allerede etter få toner i åpningssporet «My withering soul», kan jeg konstatere at Rønsen og undertegnede befinner seg på to forskjellige planeter når det gjelder å anmelde frittgående jazzmusikk. For dette sporet er en strålende reise i det fritt improviserte. Saksofonist Lauritz har en fin energi og idérikdom i spillet, og Isach spiller piano som jeg føler ligger i forlengelsen av det Paul Bley og hans like holdt på med på begynnelsen av 60-tallet. Spillet er lekent og spennende. Hans ideer er interessante, og innimellom krysser han sporene til Keith Jarrett på vei mot Cecil Taylor og Don Pullen i sitt spill. Dette er, Rønsen, strålende fritt improvisert pianospill ikke veldig menge andre holder på med om dagen. Og sammen med Lauritz sitt saksofonspill, går denne musikken over i en annet enhet og et ytterst spennende, musikalsk univers. Hel låten høres nesten planlagt ut, selv om det er fritt og energisk mesteparten av tiden, og det er kanskje broderskapet som gjør at det hele henger usedvanlig godt sammen.
I andresporet, «Skeidsvoll brothers out in the fog», (er det Rønsen som har gitt låten denne tittelen, mon tro?), hvor det er saksofonen som innleder, og byr Isach opp til dans. Han henger seg på og spillet svinger storveis. Her de tidvis inne i noe som kan strekkes tilbake til Thelonious Monk, men kanskje enda mer til Alexander von Schlippenbach og Misha Mengelberg, før vi får «Chanting moon, dancing sun», hvor Isach starter på melodica, som Lauritz hekter seg på, og vi får en spennende start på platas lengste spor, som klokkes inn på 19:08, og tar oss med på en musikalsk reise ut i de to sitt univers, som har mye historie i seg, ikke minst elementer fra folkemusikk fra Midt-Østen og innover der. Rønsen skrev om konserten at «Brødrene Skeidsvoll spiller nemlig fullstendig uavhengig av hverandre», men der tar du feil Rønsen. Her, og på de andre låtene, er det tett kommunikasjon og frittgående improvisasjon som skulle det være4 spilt av siamesiske tvillinger. Riktignok forsøker sopransaksofonen å lure med seg pianoet ut på en «annen» reise drøyt seks minutter ut i låten, men det varer kun få sekunder, før de to finner hverandre på en utmerket måte, og vi får et gjentagende pianoriff som sopransaksofonen boltrer seg over på utsøkt måte. Strålende! I løpet av denne låta får vi være med på fint og tett kommunikasjon mellom to brødre som er enige i det meste, og ikke som mange andre brødre som krangler om det meste. Dette er en låt med mye jazzhistorie i seg, som de to plukker og stjeler fra som ravner, og setter det sammen med sin egne frittgående improvisasjon som gjør dette til noe av det friskeste innenfor det frittgående jeg har hørt på svært lenge.
De to har ingen sperrer i sin musisering. De tar sjanser ikke så veldig mange andre ville ha gjort mens de, som unge musikere, spiller på en av Europas ledende jazzfestivaler, og hele veien lander de trygt på alle fire beina. Og i denne låten som, mer eller mindre, er delt inn i flere «seksjoner», får vi historier om deres liv som fasinerer. Kanskje er det bilder på oppveksten i Molde (eller Andeby, som jeg kaller byen). Oppturer og nedturer, fester, forelskelser og avslag. Og mot slutten er dette en ren fest som man nesten kan huske fra tiden hvor man selv bodde i byen for snart en mannsalder siden. Og helt mot slutten føler jeg også Abdullah Ibrahim (Dollar Brand) dukker opp i bakhodet på pianisten. Deilig!
Så avrunder de dette fantastiske settet fra Molde med «From the wasteland I ascend», hvor pianoet spiller tungt under saksofonen som en slags fornyelse av swingmusikken, og med noen av jazzhistoriens tøffeste pianister som brukte bluesskjemaet for alt hva det var verdt til å skape en ny og frisk versjon av bluesen, som i disse to brødrenes behandling blir råtøft! En deilig avslutning!
Jeg tror Arild Rønsen og undertegnede kan være enige om en ting, og det er at vi har relativt forskjellig syn på hva som er spennende, utfordrende og interessant musikk. Der han elsker The Beatles, elsker jeg Misha Mengelberg. Der han forguder Bob Dylan, trekker jeg fram Paul Bley og gjerne brødrene Skeidsvoll. Og der han bringer til torgs Rolling Stones, tar jeg med Chris McGregor Brotherhood of Breath.
Ryktene vil ha det til at de to brødrene ville trykke Rønsens anmeldelse på en rekke forskjellige språk i liner notene til denne innspillingen. Det ble ikke gjort, men anmeldelsen er verdt å ta med seg, ikke minst for å få vite hvor forskjellig folk kan oppfatte en konsert. Nå hørte jeg ikke duoen i Molde, men jeg vil hevde at det som er å finne på platen er noe av det friskeste, spennende og tøffeste en norsk jazzduo har gjort på svært, svært lenge. Og skal man spille fritt improvisert musikk, kan jeg nesten ikke tenke meg noe bedre enn det brødrene Lauritz og Isach Skeidsvoll gjør på denne innspillingen. En innertier – og «shame on you, Rønsen». Alle fire låtene finner du under denne anmeldelsen. Hør gjennom, og sjekk om du er mest enig med Rønsen eller undertegnede.
Jan Granlie
Lauritz Heitmann Skeidsvoll (s), Isach Skeidsvoll (p, melodica)
