Det norske plateselskapet Jazzland, har de senere årene vært ytterst dyktige i å lete opp nye, unge, talentfulle musikere og bandkonstellasjoner, som Juno, Farvel, Rohey, Moksha, Megalodon Collective med flere, og gitt dem muligheter for å utgi plater på selskapet. Og nå er det saksofonisten Lauritz Heitmann Skeidsvoll som har fått muligheten.
Han kommer fra Kleive lengt inn i fjorden innenfor Molde. Han ble født i 1994 og begynte å spille saksofon som ung. Han begynte raskt å spille i lokale tradisjonelle band og begynte å ta saksofontimer på kulturskolen i Molde, da han var åtte år. De påfølgende årene begynte han å spille i et band sammen med broren Isach, som er en av våre mest talentfulle pianister, og som nå holder til i Bergen, og to andre venner i nabolaget, trommeslageren Rino Sivathas og hans bror Rithu. Dette bandet lærte musikerne musikalsk forståelse og gleden ved å spille sammen. De fikk spillejobber i lokale forretninger, på konferanser og andre mer lokale tilstellinger i et par år, og endte opp med å spille på Moldejazz noen år senere. Lauritz begynte å studere musikk på videregående skole i Molde i tre år, før han tjenestegjorde i militæret i ett år, i Hans Majestet Garde. Derfra gikk han på Toneheim folkehøgskole. Senere søkte han seg inn på Norges musikkhøgskole, og begynte å studere jazzsaksofon i Oslo de neste fire årene, med saksofontimer hos saksofonisten Atle Nymo. Han er med i bandet Master Oogway, som i 2018 utga debutalbumet «The Concert Köln» på Clean Feed og andrealbumet «Earth and other worlds» på Rune grammofon i 2020, og han er med i kvintetten Bear Brothers, blant annet sammen med broren Isach, og han gjør også duokonserter med Isach.
Og nå debuterer han på plate på Jazzland, sammen med gitaristen Torstein Slåen, trompeteren Peder Skeidsvoll, pianisten Fride Nøstdahl Hjelle, bassisten Henrik Sandstad Dalen og trommeslageren Steinar Mossige. Innspillingen er gjort i Athletic Studio i Handen, og vi får sju kompøosisjoner gjort av Skeidsvoll, som viser at vi har med et usedvanlig stort talent å gjøre.
De starter med «Underwater Currents, pt.1», og helt i starten blir jeg litt skeptisk over lyder som kan minne om noe som skal simulere noe som skjer under vann og noe man kunne ha forventet fra for eksempel Palle Mikkelborg. Dette er opptak han har fått fra Norsk Polarinstitutt, som viser at Skeidsvoll har en politisk motivasjon for innspillingen, i tillegg til det rent musikalske. Men låten utvikler seg raskt, ved at Skeidsvoll kommer «smygende» med stille og fredelig saksofonspill sammen med en bass, som like godt kunne vært spilt av Charlie Haden, og litt gitar. Jeg får raskt en følelse av noe Jan Garbarek kunne ha gjort på et tidlig stadium i karrieren, men med el.gitaren som tillegg. Låten vokser og vokser, og jeg blir sittende å lytte intenst – for dette er aldeles nydelig musikk som man nesten ikke kan forvente å få servert fra såpass unge musikere.
Tonen i tenoren til Skeidsvoll ligger tett på Garbarek fra hans første tid på ECM, før musikken breier seg ut, og vi får et tama som tar oss mange år fram i tid, og nesten til nåtiden.
Selv sier Skeidsvoll blant annet følgende om prosjektet: «I prosjektet «Quite a View» møtes meditative droner og kraftige, uttrykksfulle melodier i åpne og klangfulle landskap. I samarbeid med forsker i akustikk ved Norsk Polarinstitutt, Heidi Ahonen, har jeg jobbet med å bruke lydopptak fra under havoverflaten. Disse opptakene er lydopptak gjort av forskere og inneholder både lyder fra et bredt dyreliv, is og masser i bevegelse og ikke minst menneskelig aktivitet som skaper støy. Med sterk inspirasjon fra dyrelivet i havet, havstrømmer og elementer fra filmmusikkens verden, er Quite a View et unikt prosjekt med store dynamiske variabler, klangfarger og stemninger. Prosjektets musikere er håndplukket på bakgrunn av deres unike musikalske personligheter, som alle er med på å forme Quite a Views særpreg og egenart. I dag ser vi dessverre et stort tap av planetens biologiske mangfold, blant annet på grunn av menneskelig aktivitet og forurensning. Summen av dette har vekket sterke følelser i meg, som har endt i en smeltedigel av inspirasjon og gi til å komponere denne musikken. Kontrasten mellom det vakre og det skjøre, fra ro til desperasjon er eksempler på bilder som gjenspeiles i musikkens uttrykk. Til dette debutalbumet har jeg komponert musikk som er inspirert av livet i havet, og naturens utfordringer når det kommer til tap av biologisk mangfold og klimaendringer. Dette er et konsept som jeg planlegger å videreutvikle i mange år fremover. Planen er å bruke ulike naturlandskap som inspirasjon, til de respektive albumene. Hav, regnskog, polarlandskap, fjell og vidder. Jeg vil også hente informasjon, bilder og lydfiler fra disse landskapene, på samme måte som jeg har gjort under arbeidet med «Havstrømmer». Albumet Ocean Currents består av sju komposisjoner, hvor sporene smelter sømløst inn i hverandre. Dette for å gi lytteren en opplevelse av å være med på en sammenhengende, billedlig reise gjennom ulike landskap, hvor man kan drømme seg bort».
Og det er en strålende reise vi får være med på. Et slikt «prosjekt» kunne veldig fort ha blitt en slags «new age»-forestilling med undervannslyder, men jeg synes Skeidsvoll har klart å lage strålende musikk ut fra et naturvernperspektiv, som både har mye norsk jazzhistorie i seg, med utsøkte komposisjoner som er arrangert av bandet i fellesskap.
Og det er utmerkede musikere han har med seg. Trompeteren Peder Skeidsvoll (enda en musikalsk bror?), har en nydelig tone i hornet, og gode ideer der han slipper til, gitarspillet til Slåen, er som å høre Bill Connors på Garbarek-platen «Photo with Blue Sky, White Cloud, Wires, Windows and a Red Roof», særlig i andresporet «Underwater Currents, pt.2», før vi får undervannslyder sammen med fritt bass-spill i «Tusks», som er den mest frittgående av låtene på platen, før de glir sømløst over i «Artic Bottom Water», med mer vann, bass og noen relativt tunge pianoakkorder som legger grunnlaget for Skeidsvolls fine tenorsaksofonspill. Dette er en nydelig ballade, med et gjentagende tema, før vi får en bass-solo som, hvis jeg ikke visste bedre, kunne satt noen kroner på at var Charlie Haden. Ettertenksomt, tungt og nydelig, før gitarspillet til Slåen kommer inn med en strålende gitarsolo som høres ut som en kombinasjon av Bill Frisell, Jacob Bro og flere av de andre innenfor den nye, lyriske jazzen.
Så er vi over i «Melting Homes», med mer som føles som undervannslyder, men hvor jeg tror gitaren har en rolle som fører oss over i «Placid Reflection», med gitaren i starten under Skeidsvolls sopransaksofon. Dette er en nydelig ballade med gitaren og sopransaksofonen i front, med nydelig spill i bakgrunnen av de andre musikerne. Dette er en vakker sak som glir sømløst inn sammen med mye av den melodiøse jazzen vi fikk på 90-tallet, uten all «leflingen» med jazzrocken som vi fikk på den tiden. Låten utvikler seg fint, og det blir mer pågående etter hvert som trommespillet til Mossige blir mer og mer «frampå». Her får vi også en fin trompetsolo av Peder Skeidsvoll, hvor vi kan gjenkjenne en rekke norsdiske trompetere fra de siste 10-15 årene. Men hele tiden er dette personlig spill som fascinerer. Mot slutten slipper også Mossige til med en fin trommesolo, som ikke er for lang, slik trommesoloer har en tendens til å bli, og han overtar «historiefortellingen» på en fin måte.
Så går de sømløst over i avslutningssporet, «Bowhead Calf», som blir en helt naturlig avrunding på platen. Et fint, enkelt tema, de spinner rundt og utvikler på en deilig måte, med gitaren som «rettleder» sammen med pianoet. Og når Skeidsvoll kommer inn etter en nydelig pianosolo, er det nesten så vi må putte på noen av Garbareks tidlige plater for å sammenligne. Men det ender opp med at vi setter på platen på nytt fra start, for å oppleve den fine musikken enda en gang. Og hver gang vi spiller platen får vi litt hvalsang og andre lyder fra havet som avslutning. Nydelig!
Og det at disse relativt unge musikerne har en evne til å utvikle musikk slik de gjør, de forteller oss historier vi ikke slipper før vi har hørt hele, noe som er (nesten) litt uvanlig for såpass unge musikere. Dette er gjennomtenkt, samtidig som det har noe av ungdommens «galskap» i seg som gjør musikken variert, vakker og spennende, og som setter søkelyset på et ytterst viktig samfunnsproblem i dagens verden. Forurensingen av havområdene er i ferd med å ødelegge store havområder og alt som lever der. Og hvis denne nydelige utgivelsen vil få oss til å tenke oss om før vi fyller opp havområdene, kystene, innsjøene, bakker og elver med ting som ikke naturlig hører hjemme der, har de seks musikerne oppnådd mye.
Jan Granlie
Lauritz Heitmann Skeidsvoll (ts, ss), Torstein Slåen (g, mandolin), Peder Skeidsvoll (tp), Fride Nøstdahl Hjelle (p), Henrik Sandstad Dalen (b), Steinar Mossige (dr)
