Le GGRIL (Grand Groupe Régional d’Improvisation Libérée) er et stort improvisatørensemble som kommer ut av en liten by i Quebec. Den merkelige kombinasjonen av instrumenter gir en unik musikalsk palett bestående av elektriske gitarer, perkusjon og strykere. Til sammen medvirker ikke mindre enn 21 musikere på denne jubileums-innspillingen, som er gjort i forbindelse med ensemblets 15-årsfeiring. Ensemblet er en stor aktør i utviklingen av ny improvisert musikk utenfor bysentre i Canada, og har vært aktive siden 2007. I tillegg til å jobbe med eget materiale, har det jobbet med artister som Jean Derome, Evan Parker, Ingrid Laubrock, Xavier Charles og Michael Fischer, og ensemblet søker alltid etter nye samarbeid og musikalske opplevelser. Innspillingen «Plays Ingrid Laubrock» kom i 2020, og ble anmeldt av Eyal Haruveni her på salt peanuts*, og anmeldelsen kan du lese https://salt-peanuts.eu/record/ggril/.
Trippelalbumet «Sommes» er utgitt i forbindelse med ensemblets 15 -årsjubileum. Her serverer det mest ekstravagante orkesteret fra den lille byen Rimouskis kulturscene et nytt album som perfekt skildrer dets natur: gigantisk. Tre plater, 12 bestillingsverk av like mange komponister, 21 musikere og 211 minutter med musikk. På denne syvende utgivelsen på selskapet Tour de Bras, gjenskaper gruppen komposisjoner av kanadiske og internasjonale komponister, skrevet spesielt for dem fra 2012 til 2020. Platene er produsert, mikset og satt sammen av Michel F. Côté, bandet blir styrt av musikalsk leder Guido Del Fabbro og alt er spilt inn av Bernard Grenon ved Coopérative de Solidarité Paradis under pandemien i september 2020,
«Sommes» representerer det ensemblet gjør best: nemlig å presentere ny musikk som blir grundig og spontant fremført av et usannsynlig og forvirrende ensemble.
Den første platen består av lange og intense stykker, som starter med «Îlots Turgescents» av komponisten Frédéric Blondy, og vi blir raskt trukket inn i et dronelandskap hvor det hele høres gjentagende ut, men hvor det skjer ørsmå forandringer i musikken hele veien. Deretter får vi «Le Chat de Chesshire», hentet fra teaterstykket «Alice» av komponisten Robert Marcel Lepage. Dette er en bratsj eller violon-solo, som er oppstykket og spennende, før vi får komposisjonen «Alice». Her utvider ensemblet soloen til også å innbefatte el.gitar som kommenterende element sammen med strykeren, og musikken vokser fra det minimalistiske i førstelåta, til noe ytterst spennende, før den første platen avsluttes med «to love that well – ruined choirs», en komposisjon av Lisa Cay Miller. Dette starter som en fri-funkkomposisjon som nesten har noe Sun Ra-aktig over seg. Det føles litt prøvende i starten med funky el.bass over et litt dvelende strykere og fløyte, før musikken brer seg mer ut, men ikke nok til at jeg helt forstår hva de holder på med. Det kommer små elementer av en slags arabisk musikk, koblet opp mot et slags stratosfærisk landskap som man kanskje må ha et tett og nært forhold til science-fiction for å forstå.
Den andre platen samler komposisjoner der oppmerksomheten er rettet mot mikrobevegelsen, «til den interne strukturen til hver lyd og dens plass i helheten», som de selv sier. Platen tar lytteren med på flere meditative landskap med myke og komplekse relieffer som et slags puslespill. Først får vi «rivers of mountains remain», som går ytterst stille for seg i starten med stillheten som et viktig element i musikken, Deretter utforskes Caroline Kraabels «Une note n’écoutant qu’elle même», som er en fin forlengelse av det minimalistiske førstesporet, før vi får to soloer fra «Alice» som begge har fått tittelene «Chat de Cheshire», den første fremført på akustisk gitar, og man kan nesten tro det var norske Kim Myhr som sto bak den første, korte sekvensen, eller noe salige John Russell kunne ha fremført. Den andre soloen fremføres på trombone, og begge er nesten improvisasjoner rundt det samme temaet, før vi får Alison Camerons komposisjon «In Memoriam (Robert Ashley)». Her er det Gabriel Rochette-Bérlaus trombone som spiller hovedrollen i et slags ny musikklandskap, med klare referanser til den nyere og eksperimentelle jazzen. Det hele blir på mange måter en helt ny type musikk, hvor det samtidsmusikalske og jazzen går hånd i hånd, og vi får musikk vi ikke trodde var mulig å oppdrive i Canada. Og dette er vel den kompossjonen på disse tre platene som kommer nærmest den musikken jeg liker best, hvor ting skjer litt raskere enn i de fleste av de andre komposisjonene, selv om det heller ikke her går unna i «Donna Lee»-tempo.
Den andre platen avsluttes med med «Eistphéist», et stykke innspilt live med Bozzini-kvartetten og komponisten, Martin Arnold. Og da er vi for alvor inne i samtidsmusikken. Ikke ett stygt ord om det, for det er spennende det som foregår av kommunikasjon mellom de fire musikerne i Bozzini-kvartetten av el.gitaren og de andre i det store ensemblet, som riktignok er strippet godt ned her. Musikken har ideer fra østlig musikk, på grunn av noen av instrumentene, og dette er musikk man helst skal høre live på en eller annen samtidsmusikkfestival.
Den tredje platen er tenkt at skal fremheve kraften, allsidigheten og det teatralske i ensemblet, i tillegg til å gi en åpning for å vise at bandet har masse humor og at fellesskapet står sterkt. Det sier de i alle fall selv. Det begynner med et stykke av Lori Freedman, «Chances are» av Michel F. Côté (basert på utdrag fra øvelser og improvisasjoner i ensemblet). Og det blir nesten som en slags lydprøve, eller stunden før lydprøven setter i gang, og musikerne «leker» litt med instrumentene før vi får den kollektive stemmetonen a, før de igjen beveger seg relativt fritt ut av det organiserte, men finner hverandre igjen etter hvert og samspiller mer eller mindre «løst», før vi får «Hantises d’os noués», hvor det høres ut som publikum er kommet inn i salen, og musikerne setter i gang. Først med el.gitar og blåsere, før det utvider seg. Vi får nok en «Chat de Chershire» fra «Alice», hvor det høres ut som man er ute i en storm, fremskaffet av trommer og en slags vindmaskin, eller er det blåserne som lager lyden?
Deretter følger «La courbe du moment» av Jean Derome, som er mer eksperimentell jazz med både litt baktung rytme samtidig som musikerne er helt framme på tuppa og er på hugget hver gang dirigenten ønsker det, før vi får en siste «Chat de Cheshire», en ytterst stillestående versjon, før de fremfører en «Une note n’ecoutantqu’elle-même» eller en annen versjon av stemmetonen a i en mer organisert versjon enn den forrige, men helt uten styring fra dirigenten, og hvor musikerne lytter mest til seg selv, før de avslutter med komposisjonen «Cumuli» fra «Collective Stories» av Gus Garside.
Jeg synes det har vært knallhardt å komme seg helskinnet og med vettet noenlunde i behold etter å ha vært gjennom disse tre platene noen ganger. Men det er overhodet ikke musikken og musikernes feil, men denne anmelderens manglende kunnskap om musikken som ligger i grenselandet mellom fri improvisasjon, drone-musikk, samtidsmusikk, komponert og kollektiv frigjøring og jazz. Jeg innser at det er mye spennende musikk som dukker opp mellom «slaga» på disse tre CDene, men tre plater av denne typen blir rett og slett for mye for meg, når det skal «slukes» i en vending.
Men Le GGRIL (Grand Groupe Régional d’Improvisation Libérée) er et ytterst spennende ensemble, og disse tre platene kommer jeg til å plukke fram fra tid til annen når jeg virkelig trenger å utfordre meg selv og mine musikalske fordommer. Og trenger du noe å «bryne» deg på musikalsk, så skal du sjekke ut dette ensemblet.
Jan Granlie
Alexandre Robichaud (tp), Alexis Gagnier-Michel (c), Antoine Létourneau-Berger (pertc, synth, g) Catherine S. Massicotte (vio), Clarisse Bériault (obo), Éric Normand (el.b, b, elec), Gabriel Rochette-Bériau (tb), Isabelle Clermont (el.harpe, v), Jonathan Huard (perc), Luke Dawson (b), Marc-Antoine Mackin-Guay (g), Mathieu Gosselin (bs), Olivier D’Amours (g), Pascal Landry (g), Patricia Ho-Yi Wang (vio), Robert Bastien (g), Robin Servant (acc), Rémy Bélanger de Beauport (c, b), Sébastien Côrriveau (bcl, g, b), Thomas Gaudet-Asselin (b), Tom Jacques (perc, g), Martin Arnold (bjo), Quatuor Bozzini: Isabelle Bozzini (c), Stéphanie Bozzini (altvio), Alissa Cheung (vio), Clemens Merkel (vio)
