På skive

LENNIE TRISTANO

«The Duo Sessions»
DOT TIME LEGENDS, DT8016

En av de mest originale stemmene i jazzen, var pianisten, komponisten, teoretikeren og læreren Lennie Tristano (født den 19. mars 1919 og død den 18. november 1978),

Han var en betydningsfull pianist i 50-tallets, amerikanske jazz. Han spilte alt fra avantgarde til be bop, og spilte jevnlig på de kjente jazzklubbene i New York. Her eksperimenterte han med de «nye» jazzformene, og var en stor inspirasjon for blant andre Lee Konitz og Bill Evans med sine musikalske teorier. Selv var han inspirert av Art Tatum, Bud Powell og Nat King Cole, men han utviklet en egen spillestil som blant andre Paul Bley videreførte. I de opptakene som er samlet på «The Duo Sessions», hører man også klare inspirasjoner fra Thelonious Monk i spillet, så han har nok også hatt en viss inflytelse på Tristano. Han spilte inn en rekke plater i eget navn, sammen med blant andre Warne Marsh, Billy Bauer, Lee Konitz, Roy Haynes, Art Taylor, Peter Ind, Niels-Henning Ørsted Pedersen og Charlie Parker, og i 1965 gjorde han soloplaten, «Concert in Copenhagen».

På «The Duo Sessions», som er innspilt ved forskjellige anledninger i perioden 1967 til 1976, spiller han sammen med noen av sine studenter, og det starter med saksofonisten Lenny Popkin i seks opptak fra 15. oktober 1970.

Her får vi høre «Out Of A Dream», basert på «You Stepped Out of A Dream», «Ballad», «Chez Lennie», som er svært tett på «All The Things You Are», «Inflight» som er Tristanos versjon av «Back Home in Indiana», «Ensemble» og «Melancholy Stomp» som er «Melancholy Baby» i raskt tempo, i noen helt ok duoversjoner. Kanskje ikke det friskeste man har hørt med Tristano, men hans typiske pianospill kommer godt til sin rett, hvor han både går bakover og framover i tid. Og på de siste opptakene blomstrer også Popkin med friskt og pågående spill. Han har en litt «tynn» tone i saksofonen, som innimellom nesten kan høres ut som en altsaksofon, som Tristano var godt vant med gjennom samarbeidet med Lee Konitz.

Deretter får vi to duoer med pianisten Connie Crothers, innspilt cirka 1976. «Concerto: Part 1» og «Concerto Part 2». Disse to konsert-delene, har en litt annen temperatur enn de første seks låtene. Dette er de eneste opptakene med Tristano hvor han spiller pianoduoer! Så bare på grunn av det, er dette verdt å ha i samlingen. De to kommuniserer fint, og det er ikke mye respekt å spore i Crothers spill overfor «mesteren».

Crothers var sterkt påvirket av Tristano, helt fra hun hørte hans plate «Requiem» første gang, og hun har gjort en rekke plater hvor inspirasjonene fra Tristano var tydelige, blant annet noen kvartettplater hvor også Popkin deltar, sammen med bassisten Cameron Brown og trommeslageren Carol Tristano. Hennes siste plate, som kom før hun døde av kreft i 2006, var duo med Pauline Oliveros på accordeon, elektronikk og vokal, så hun utviklet seg også videre, før hun forlot denne verden.

De to konsert-sekvensene er to spennende komposisjoner av Tristano, hvor hans inspirasjoner fra Bud Powell er tydelige, men ikke uten at han trekker Powells musikk inn i det moderne og mer fritt improviserende.

De siste åtte sporene er Tristano i duo med trommeslageren Roger Mancuso, i innspillinger fra cirka 1967 og 1968. Mancuso og Tristano ble tydeligvis en god match, for allerede mens Mancuso studerte med Tristano, ble han nærmeste fast medlem i Tristanos kvartett, et samarbeid som varte i 10 år.

Her starter det med relativt frittgående pianospill fra Tristano i «Palo Alto Street», basert på «You Stepped Out of A Dream», og relativt annerledes musikk enn det, i alle fall jeg er vant til å høre fra den gode pianisten. Andresporet (spor 10), «Session» starter med Mancusos trommer, før Tristano kommer inn og er innom temaet i «It’s All Right With Me», før han lar improvisasjonen overta. I de åtte sporene føler jeg Tristano blomstrer skikkelig. Det er tydelig at dette er en duosetting som passer han perfekt. Her får han virkelig utfolde seg, og spillet i «Changes», som er Tristanos versjon av «Out Of Nowhere», er noe av det beste jeg kan huske å ha hørt fra «mesteren». «My Baby» er «My Melancholy Baby», og «Imagery» er basert på «You Stepped Out Of A Dream» og «That Feeling» er Tristanos versjon av «That Old Feeling». Dette er versjoner servert av Tristano, hvor han virkelig kommer til sin rett. Han føles friere i spillet enn på mye av det jeg har hørt tidligere, og samspillet med Mancuso er hele veien tett og fint. Begge to er lydhøre for hverandre og avleverer strålende spill. «Minor Pennies» er «Pennies From Heaven» i Tristanos egen versjon, mens sistesporet, «Home Again» tror jeg er hans egen tvers gjennom.

For de som sverger til «Tristano-skolen» er dette et absolutt must å ha i samlingen. Tristano hadde en egen evne til å forvandle såkalte «standardlåter» til sine egne komposisjoner, og på denne innspillingen får vi det til fulle, men gjort helt i tråd med hans egne teorier og måter å spille på, som vrir og vender på de relativt ihjelspilte låtene, noe som både har det historiske og det nye i seg. Og samtidig som han, særlig i samspillet med Mancuso, virker friere enn vanlig, og virkelig boltrer seg i sine flotte versjoner av «standardene», som mange jazzmusikere i dag har mye å lære av.

En fascinerende innspilling, som viser en strålende pianist i samspill med tre av hans studenter, som tydeligvis lærte mye av tiden sammen med «mesterpianisten».

Jan Granlie

Lennie Tristano (p), Lenny Popkin (ts), Connie Crothers (p), Roger Mancuco (dr)

Skriv et svar