Tenorsaksofonisten Lester Young (født 27. august 1909 og død 15. mars 1959) regnes som den ledende saksofonisten på 30-, 40- og 50-tallet. Han spilte med Bennie Motens orkester (1933), med Fletcher Henderson (1934), Count Basie (1934-40), og i flere år med Billie Holiday. Han ledet egen trio på 40-tallet, og spilte med Nat King Cole i 1946. Han var med på konsertseriene «Jazz At The Philharmonic», og han gjorde plate med Coleman Hawkins (1946).
På «Live At The Argyle» møter vi han på jazzklubben Argyle i Chicago den 2. april 1950, og med seg i bandet har han sin faste trompeter på den tiden, Jesse Drakes, Kenny Drew (p), Joe Shulman (b) og Jo Jones (dr). Og vi får et fint knippe av de låtene vi kjenner han kanskje best fra. «I Can’t Get Started», «Body And Soul», «How High The Moon», «Pennies From Heaven», «One O’Clock Jump», «Tea For Two», «Lester Leaps In» med flere.
Yound spiller hele veien strålende tenorsaksofon på disse opptakene. Det samme gjør de andre musikerne også, men jeg kunne godt tenkt meg at Solar, når de skulle utgi dette, hadde jobbet litt med lyden på noen av sporene. Særlig halter det kraftig i åpningssporet «Lester’s Mop Mop Blues» og «Up’n Adam»..
I løpet av de nesten 78 minuttene platen varer, får vi hele settet som ble spilt denne kvelden. Og sett i etterkant, i en tid hvor man klager over at publikum prater på jazzklubb, er det interessant å høre hvor mye babbel det er i salen på Argyle denne kvelden.
Men det affiserer ikke Lester Young og hans medmusikanter et sekund. De leverer varene som de skal, og jeg synes Lester Young her virker mer oppegående enn vi har hørt han på en del andre innspillinger, spesielt på noen av studioopptakene.
Så da var han vel fornøyd med dagen, og medmusikantene, og det var bare å kjøre på.
Men, som sagt, plateselskapet burde ha tatt seg bryet med å justere en del på volumet på noen av låtene.
Jan Granlie
Lester Young (ts), Jesse Drakes (tp), Kenny Drew (p), Joe Shulman (b), Jo Jones (dr)
