Kombinasjonen med jazz og poesi var et fenomen som startet i USA rett etter andre verdenskrig. Da var det en rekke amerikanske poeter som ville ta avstand fra det amerikanske samfunnet, og finne sin egen vei gjennom systemet. De kalte seg etter hvert «beatpoeter», med poeter som Jack Karouac, Langston Hughes, William Borroughs, Lenny Bruce, Allen Ginsberg og mange flere i spissen. Disse var også jazzinteresserte, samtidig som det var en del jazzmusikere med de samme holdninger til omgivelsene. Det førte raskt til et samarbeid, som strakk seg til langt ut på 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, noe som er godt beskrevet i samleboksen «The Beat Generation» med 3 CDer og en fyldig bok, som kom ut på Rhino Records i 1992.
Her i Norden fikk man også en bølge av «beatpoesi», men først noen år senere enn i USA. Men en poet som norske Jan Erik Vold, holder fremdeles fanen høyt med sin egen poesi som han helt siden innspillingen «Briskeby Blues» i 1969, hvor han samarbeidet med Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen, har holdt fast ved.
Men jeg visste ikke før nå at man også i dag, i Australia, holder på med jazzmusikk og poesi i skjønn forening. For på platen «Closed Beginnings» møter vi den kvinnelige poeten Tairo Mavondo, sammen med de to trompeterne med mer Reuben Lewis og Peter Knight i fire lengre stykker med hennes poesi og deres moderne, relativt fritt improviserte musikk.
Kanskje har oppblomstringen av unge, mørkhudede, kvinnelige poeter fått et løft etter at unge Amanda Gorman sjarmerte en hel verden under innsettingen av president Biden i USA?
«Closed Beginnings» er debutplaten til disse tre svært produktive kunstnere som står i spissen for den australske samtidskunstmusikken, som tar dypt tak i tidsånden. Gjennom tre år har de jobbet med prosjektet og «Closed Beginnings» er blitt et oppslukende og stemningsfullt verk i fire deler som setter tingene på plass. Det er blitt en inspirert reise som utnytter det talte ordets kraft og tar med lytteren dypt inn i temaer som revolusjon, isolasjon, løsrivelse fra fastlåste situasjoner og om å ta hensyn til øyeblikkets nødvendigheter.
Tariro Mavondo ble født i Zimbabwe og er oppvokst i Narrm/Melbourne, og er utdannet skuespiller. Her kanaliserer hun sine tanker om omverdenen i en tid da splittelsene i samfunnet blir tydeligere og tydeligere og mer og mer utbredt. Ordene hennes er sterke og blir ytterligere styrket av de stemningsfulle lydlandskapene som blir skapt av Lewis, Knight og en stryketrio bestående av Lizzy Welsh på fiolin, Erkki Veltheim på bratsj og Zoë Barry på cello.
Vi får fire «strekk», hvor elektronikk og trompet, pluss stryketrioen, legger bakgrunnen og grunnlaget for Mavondos stemme og dikt. Og de starter med «Wee Too, Roar», og innen de runder av med «Sweet Sticky Revolution» har vi, med hodet langt nede i tekstene, latt oss forføre såpass av Mavondos stemme og ord, at vi nesten har glemt det fine musikalske selskapet hun er satt inn i.
Innimellom får jeg en følelse av noe jeg kan ha hørt med Lourie Anderson tidligere, spesielt ved bruk av residerende stemme og elektronikk, og hele veien ligger musikken og fremførelsene et godt stykke unna den musikken man ofte forbinder med de gamle «beatpoetene». Men fellesnevneren er at de setter sammen tekster med improvisert musikk, og skaper noe helt eget ut av det, som hele veien er utrolig vakkert og sterkt.
I mange tilfeller når man hører slik musikk blir det ofte at man enten får en poet som leser sine dikt, mens musikerne gjør så godt de kan for å «kommentere» eller improvisere rundt det som sies, eller omvendt, at kunsten foregår på en av kunstartenes premisser. Men i dette samarbeidet synes jeg det foregår som en helhet, hvor alle elementer er like viktige. Og i andresekvensen, «Firefly Jars», som er delt inn i seks deler, eller seks dikt som er satt sammen med musikken, synes jeg de lykkes spesielt godt. Mavondos stemme er sterk og vitner om en kvinne som har mer livserfaring enn de fleste av oss.
Og hele veien føler vi at dette er musikk og tekster man bare skal få med seg hvert ord og sekund av. Mavondos tekster vitner om et liv ikke akkurat hos det øverste borgerskap, og sammen med to utmerkede musikere, som blir en integrert del av det hele, blir dette en relativt sterk opplevelse å følge med på.
Det er spennende, engasjerende og vakkert, og heldigvis er tekstene med i innercoveret, i stedet for all mulig annen rosende tekst, som man ofte får i slike «liner notes», slik at man kan følge med på hvert ord hun fremfører.
En sterk og viktig plateinnspilling, som gjør noe med oss som lyttere.
Jan Granlie
Tario Movondo (v), Reuben Lewis (tp, pedals, perc, synth, elec), Peter Knight (tp, elec, Revox B77, tape mach.), Lizzy Welsh (vio), Erkki Veltheim (viola), Zoë Barry (c)
