Saksofonisten Liba Villavencchia kommer fra Catalonia i Spania, og selv om vi ikke kjenner han så godt fra før, har han blant annet spilt med pianisten Agusti Fernández hjemme i Barcelona, hvor de blant annet er kjent for en nærmest legendarisk versjon av Ornette Colemans «Lonely Woman». Han har en rekke forskjellige ensembler gående, og denne gangen møter vi han i trio med trommeslageren og perkusjonisten Vasco Trilla og bassisten Alex Reviriego. Trilla har fått en del omtale her på salt peanuts* for sitt frittgående trommespill, mens vi kjenner mindre til Reviriego.
På platen får vi i hovedsak komposisjoner av Villavecchia, med unntak av det nest siste sporet, «Bypass», som er laget av altsaksofonisten Thomas Chapin, som gikk altfor tidlig bort i 1998. En av låtene er tilegnet filmregisøren Andréj Tarkovsky, uten at det merkes spesielt på musikken.
Villavecchia har en skarp tone i altsaksofonen, og det er den som leder an i det meste av musikken. Og de starter med noen lange og meditative fraser, før vi er inne i noe som både kan kobles til Ornette Coleman og Henry Threadgill i hans velmaktsdager.
Og herfra og ut er dette en energisk forestilling, hvor de tre musikerne ligger tett på hjverandre og avleverer strålende spill. Og altsaksofonen i front er ele veien kreativ og spennende. Og bak koker det relativt godt av både Revireiego og Trilla. Men det er den skarpe altsaksofontonen som er det vi legger mest merke til. Innimellom kan man nesten høre at Trilla har lyst til å styre ut il venstre og lage litt «vei i vellinga», men han holder seg i skinnet. Og det gjør han uten å legge seg bakpå, men hele tiden pushe Villaveccia framover sammen med bassen.
Hyllesten til Tarkovsky, «Nostalguíya» er en balladelignende sak, som er overbevisende i sitt uttrykk, og bass-soloen til Reviriego fungerer strålende i hyllesten. Om jeg får noe nærere forhold til Tarkovskys filmer vet jeg ikke, men jeg lar meg fascinere av det utmerkede spillet til de tre gjennom låten.
De fleste låtene starter rolig og utforskende, før de, og gjerne Trilla, setter opp en heftig rytme som er med på å forme resten av låten. Men så ikke i fjerdesporet «Nus». Her er det en improlignende drone som preget underlaget, som Villavecchia legger seg over og vi får en nydelig, klagelignende låt, før de er over i «Convolvulus Cneorum», hvor de er litt tilbake i Ornette Coleman-landskapet, men også mange andre friere altsaksofonister. Jeg vet ikke hvorfor Signe Emmeluth dukker opp i bakhodet, men det gjør hun. Kanskje er det noe av spillemåten som ligner, jeg vet ikke. Men fint og inngående er altsaksofonspillet over en fin rytmisk gang.
Deretter følger Thomas Chapins «Bypass», som får oss til å huske Chapin og den eneste gangen vi hørte han – på Moldejazz en gang på slutten av 70-tallet – begynnelsen av 80-tallet, hvor de er litt tilbake i Ornette Coleman-landskapet, og hvor jeg føler Trilla kommer lenger fram i rampelyset med kreativt og fint trommespill, sammen med Villavecchias altsaksofon, mens Reviriego holder kontrollen og styringen bak.
Så avrunder de med balladen «La Coromina», som starter med fint bass-spill før Villavecchia legger seg tett på Ornette Coleman i sitt overbevisende spill. Dette blir nesten som «Lonely Woman», men er Villavecchias verk. En strålende ballade. Men vi sitter hele tiden og venter på Trillas trommebreak, som endrer rytmikken og det melodiske, men her holder de det nede, og vi får en nydelig ballade som avslutning.
En fin og spennende innspilling, hvor inspirasjonene ligger hos de virkelig tøffe altsaksofonistene fra noen år tilbake og som ikke er like aktive i dag. Villavecchia henter mye fra andre altsaksofonister, men hele veien gjennom er det hans personlige spill som er hovedingrediensen på denne innspillingen. Men det hadde aldri blitt like bra hadde det ikke vært for de ytterst oppmerksomme medmusikantene Alex Reviriego og Vasco Trilla.
Jan Granlie
Liba Villavecchia (as), Vasco Trilla (dr, perc), Alex Reviriego (b)
