Linley Hamilton, har vært en del av den irske musikkscenen i over 20 år. Han har vært lektor ved Ulster University Magee, og spilt med musikere som Eleanor McEvoy, Paul Brady, Van Morrison, Jaqui Dankworth og John Taylor. Så hans musikalske spekter er vidt.
Ved siden av vanlige samarbeidspartnere Cian Boylan på piano og orgel og Derek ‘Doc’ O’Connor på tenorsaksofon, har den irske trompetisten fått med seg et par av New Yorks tungvektere, nemlig trommeslageren Adam Nussbaum og og bassisten Mark Egan – medinstruktører på det årlige Sligo Jazz Project der Hamilton lenge har vært fast inventar. Kvintetten avrundet en kort nordirsk turné i 2019 med en sesjon i Dublins Camden Recording Studio som deretter endte med den innspillingen vi nå lytter til. Som på Hamiltons plate «Making Other Arrangement»s (Teddy D Records, 2018), er Boylans tilstedeværelse betydelig, både som komponist – og han bidrar med to spor og deler skriveoppgaven med Hamilton på ytterligere to komposisjoner. Musikken går mer eller mindre rett inn i den soulful, Blue Note hard bopen, med gode solister og velspilte arrangmenter.
Og de åpner med Boyans «Right Angel», med komponistens intro, før de andre legger seg på med drivende spill. Og straks oppdager vi at de to hovedsolistene, Hamilton og O’Connor er utmerkede teknikere som virkelig får det til å swinge sammen med et svært solid komp, hvor man nesten kan høre at alle hygger seg i studio.
Deretter får vi Boylans «Mo’Hip», som tar det litt ned, og jeg har en mistanke om at Egan spiller el.bass, noe jeg synes han bør unngå i denne type musikk. Det er fremdeles bare Steve Swallow som spiller el.bass som passer inn i et be bop-arrangement. Men spillet er det ingenting å utsette på. Det er kun lyden jeg har problemet med.
Vi får Paul McCartneys «And I Love Her», en «tour de force» for Hamilton og hans trompet. Men jeg må innrømme at jeg begynner å tvile litt i løpet av denne låta, som skal og bør gjøres av opphavsmannen. Jeg lurer litt på om vi er på vei inn i det loitt glatte pop/jazz-segmentet, som var totalt fraværende i åpningslåta, men jeg blir ikke helt overbevist i neste låt, Hamilton og Boylans «Spilt». Dette er litt tilbake i hard bopen, men det låter altfor glatt til at jeg tar det helt alvorlig. Og selvfølgelig er det mitt problem, for spillet er riktig godt. Og Hamiltons spill i de øvre registrene fungerer fint.
James Taylors «Origin» er neste, og den åpner med el.bass, som isolert sett er fin nok, men i en slik setting føyer den seg inn i det litt for glatte og pop/jazz-aktige. Og jeg synes faktisk ikke man skal gjøre en låt skrevet av den gode singer/songwriter James Vernon Taylor på en slik måte.
Så får Adam Nussbaum slippe til med en komposisjon (han var kanskje, i likhet med meg litt skuffet over låtvalgene?), og vi får hans «Sure Would Baby». Dette er en vakker ballade, som går litt utenom de glatte pop/jazz-låtene vi nå har vært gjennom, og en er fin låt som bandet behandler helt ok, før Mark Egan også får lov til å bidra, og vi får hans «Sea Saw». Dette er en låt man nesten kan høre er skrevet av en bassist. Den er litt rocka, selv om den oppholder seg i mid-tempo, og spillet fra Hamilton er upåklagelig. Men det blir litt lite «hode og hale» i komposisjonen og fremføringen. Og den gleden jeg kunne fornemme i åpningslåta, er relativt fraværende, selv om vi får en helt ok bass-solo med på kjøpet.
Så avrunder de med Halilton og Boylans «Holly’s Moment», som har tendenser til å befinne seg innenfor hard bopen, men det blir rett og slett for lite energi til at den blir helt troverdig.
Det starter fint på Hamiltons plate «For the Record». Men etter hvert synes jeg det kanskje faller litt fra hverandre, og det blir fort «en helt vanlig dag på jobben», dessverre. For dette er musikere som tydeligvis kan det de holder på med, men det mangler trøkk og energi, og at musikerne virkelig «gir jernet» i fremføringene.
Jan Granlie
Linley Hamilton (tp, flh), Derek O’Connor (ts), Cian Boylan (p, org), Mark Egan (b), Adam Nussbaum (dr)
