På skive

LIUDAS MOCKÜNAS / CHRISTIAN WINDFELD

«Pacemaker»
NOBUSINESS, NBLP 147

Saksofonisten Liudas Mockünas kommer fra Litauen, men var en periode bosatt i København, hvor han tok sin musikkutdannelse på Rytmisk Konservatorium. Den danske perkusjonisten Christian Windfeld møtte han første gang i Estland i 2013.

I sine fritt improviserte møter reiser de langt og bredt. Fra rasende, energiske og transelignende øyeblikk til de minimalistiske og det nesten romantiske. Musikken deres er inspirert av europeisk improvisert musikk, freejazz, moderne klassisk musikk og folkemusikk. Begge musikerne har hatt omfattende solokarrierer, og deres individuelle, grundige studier av instrumentene løfter duoen til et høyt nivå. Duoen har spilt på klubber og festivaler i Danmark, Litauen, Estland, Tyskland og Tsjekkia, og med dette samarbeidet gleder jeg meg til å også høre de to på en av mine favorittklubber i København.

Liudas Mockünas har vært aktiv på den europeiske jazzscenen som solist og en del av band som Pasborg – Mockünas Toxikum, Saga Quartet, Red Planet, Kablys, samt duoer med Marc Ducret, Ryoji Hojito og Vladimir Tarasov. Han var medlem av Pasborgs Odessa 5, Vladimir Tarasov Trio, Copenhagen Art Ensemble og Lithuanian New Music Ensemble Gaida. Hans kreative interesser fokuserer på improvisert musikk og den eksperimentelle jazzscenen. I 2004 vant Liudas Mockünas og Stefan Pasborg-bandet Toxikum en dansk musikkpris for albumet «Toxikum».

Christian Windfeld bor i Aarhus og reiser ofte rundt i verden som en trommesolist med en rekke forskjellige grupper. Han har vært med på mer enn 40 plateinnspillinger over hele verden med forskjellige band, inkludert Flamingo, Ellipsis, FIRSTPERSONENTAL, Kolonihaven Unikum og Admiral Awesome, og i 2015 mottok han den 2 år lange, ettertraktede prisen «The Young Elite» fra Dansk Kunstråd.

Innspillingen av «Pacemaker» ble gjort i Improdimensija/Mama Studios i Vilnius, Litauen i mai 2018, og de to fritt improviserte «strekkene» vi får være med på en «funnet på» der og da, uten altfor mange forberedelser.

Og de starter med «Pace», og da er det bare naturlig at det andre sporet heter «Maker», og at dette er fritt improvisert musikk fra to musikere som kjenner hverandres musikalske ideer, er åpenbart. Det starter med løst trommespill, som spiller hovedrollen en lang stund før Mokünas kommer inn. Trommespillet her kan høres enkelt ut, men er det definitivt ikke. Dette er en relativt fri sekvens hvor Windfeld virkelig får brukt det enkle trommesettet, samtidig som han benytter cymbalene (med bue) på en spennende måte. Og når Mokünas kommer inn skjer det med overraskende forsiktighet, som om han ikke vil bryte for mye inn i Windfelds solospill.

Og herfra og ut er dette spennende musikk, som vokser og senkes, flyter og sparker, og etter hvert som «verket» går framover er det bare å lukke øynene og la fantasien spinne rundt det de to leverer.

I det første sporet, er det trommespillet til Windfeld som er tydeligst, og som imponerer. Han er en ytterst kreativ trommeslager og perkusjonist, og det han viser her, i noe som i store deler nesten må regnes som et soloutspill, i alle fall i de første 10 minuttene, er ytterst spennende og kreativt. Så entrer Mokünas scenen, og avleverer en ytterst spennende og «klagende» sekvens på kontrabassklarinett.

Og da man har kommet inn i de tos musikalske verden, er det nesten synd at førstesporet slutter, og vi er over på Mokünas sopransaksofon. Men han fanger raskt vår oppmerksomhet med sitt kreative spill som, innimellom, nesten kan virke «østlig» i tilnærmingen. De starter stille og fredelig, og faktisk såpass stille at jeg må sjekke om låten er over etter ett par minutter. Men Mokünas holder på, nesten helt stille på sopransaksofonen, og vi må virkelig konsentrere oss for å få med oss hva han spiller. Han er over på den preparerte klarinetten, så vidt jeg kan høre, og det virker som om han har full kontroll på det han leverer. Så kommer også Windfeld inn med «lekende» og løst trommespill, og Mokünas må «ta i» mer for å høres. Og når Mokünas igjen «tar sats» får vi en nydelig duosekvens som er original og fin.

Det er en «samtale» mellom de to som fascinerer og som vi gjerne skulle forstått mer av «språket» i. Men vi lytter intenst for å få med oss det musikalske språkets spennende variasjoner og artikuleringer. Og det er tydelig at de to snakker to språk de begge forstår. For her er kommunikasjonen nærmest perfekt, med Windfelds «lekne trommespill og Mokünas’ nydelige klarinettspill. Mokünas finner fram tenorsaksofonen, og vi får en myk og deilig sekvens, hvor han nesten blir en av de store ballademusikerne, men ikke slik at det blir «vassent», men heller at vi blir sittende ytterst på stolen og bare vente på «smellet». Men «smellet» kommer ikke. Men Mokünas klarer ikke å være romantiker altfor lenge. I stedet inviterer han Windfeld inn, slik at han kan bygge det hele opp på en måte vi nesten bare har hørt Han Bennink eller Christian Lillinger gjøre tidligere. Og etter hvert kommer Mokünas inn med små hentydninger, eller beklagelser over at han kunne være romantisk. Windfeld bygger opp sin trommesolo, kun med hjelp av skarptrommen, og i denne sekvensen beviser han virkelig hvilken utsøkt trommeslager han er. Og akkurat i det vi nærmest krever at Mokünas skal komme inn med sitt heftige spill, enten på kontrabassklarinett eller tenorsaksofon, er det slutt. Det hele ender med Windfelds utmerkede trommespill, og vi blir sittende med noe uforløst tilbake. Det er nesten som om en pianist spiller et kjent tema, og så slutter han eller hun før den siste tonen.

Men slik er det med freejazzen. Den overrasker og gir oss nye bilder. Og det er nettopp det denne duoen gjør på en fin måte. Såmå vi bli sittende og vente til de to dukker opp på en scene i nærheten, slik at vi omsider får den forløsende siste tonen.

Jan Granlie  

Liudas Mokunas (contrabcl, prep cl, ts, ss), Christian Windfeld (prep dr.kit, cymbals, perc)

 

Skriv et svar