Den norske pianisten Liv Andrea Hauge, er en av de unge, norske jazzmusikerne det snakkes mest om nå om dagen. Hun kommer fra Nord-Norge, og er for tiden bosatt i Oslo. Hun har en bachelorgrad fra Norges Musikkhøgskole, med fordypning i jazzkomposisjon, og hun er inspirert av en lang rekke musikalske stilarter, spesielt jazz og klassisk musikk.
Hun har sin egen trio (Liv Andrea Hauge Trio), sitt ensemble, som vi får høre på denne plata, og hun er en viktig brikke i Kongle Trio, som vant Jazzintro i 2020. Hun spiller også i Ladybird Orchestra og i duoen Bye Lila sammen med vokalisten og komponisten Lisbeth-Anita Grimsø Olsen.
Hva nå, Ekko? er et bestillingsverk til Festspillene Helgeland i 2022, og er skrevet for et ensemble på syv unge, Oslobaserte jazzmusikere, og vi får høre Hauge på piano og vokal, Ragnhild Moen på vokal, Marte Eberson på vokal og synth, Signe Emmeluth på saksofon, Torstein Lavik Larsen på trompet, Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Andreas Winther på trommer. I tillegg til urfremførelsen på Festspillene Helgeland, er verket fremført på Hemnesjazz, Kongsberg Jazzfestival og Oslojazz sist sommer. Og innspillingen er gjort under konserten i Oslo i fjor.
Jeg var svært spent på denne utgivelsen – for jeg har bare hørt snakk om hvilken utmerket pianist og komponist Hauge er, og jeg har aldri hørt henne live. Og det er ingen tvil om at hun er en dyktig komponist og bandleder, og med denne gjengen musikere, som forstår akkurat hvor hun vil musikalsk, burde alt ligge til rette for en strålende utgivelse.
Og mesteparten av platen er også utmerket lytting, men innimellom synes jeg kanskje Hauge «gaper» litt for høyt, og at resultatet ikke blir like godt som jeg hadde håpet. Men det starter fint med «I’m your echo», hvor hele ensemblet gjør en fin jobb, før de er over i «Follow» og «Follow II», hvor Emmeluth «tar grep» på sin karakteristiske måte på altsaksofonen. Og jeg liker godt Fender Rhodes-spillet i «All is changing», som nesten kunne vært gjort av Chick Corea og hans Return to Forever. Og i duoen mellom Fender Rhodes og piano, synes jeg det skjer spennende ting, som ender opp i en fin og funky sak når kompet kommer inn.
I «Always again, again and» er det Lavik Larsen som får utfolde seg med fint trompetspill over et kommenterende komp, som en lang intro til «Again», hvor Ragnhild Moens vokal har en viktig rolle. Og hun synger veldig rett fram, uten å «gjøre seg til», noe som gjør at musikken blir jordnær og fin, og vi kan føle nærheten hennes. Her liker jeg godt bass-spillet til Luhr Dietrichsom som lager en fin sekvens sammen med pianoet til Hauge, og låten vokser fint hele veien, og når Moan stadig gjentar og avslutter alene med: «Still remember what you said / that day in June / It was warm outside / The sun made you smile», så tror vi på henne. Her får hun følge av et originalt og fint pianospill. Og de vokale improvisasjonene rundt teksten gjør dette til en fin opplevelse.
Så går de rett over i «Out there, somewhere», som er vanskelig å skille fra den foregående, men det spiller ingen rolle, før vi får «I’m not your friend», som følger fint opp de foregående. Deretter vokser musikken fint til det blir det relativt fri improvisasjon i «Now!» og den korte «I’m not your friend», før de blir mer funky i kantene i «Everything will be alright», som kanskje er platas mest spennende spor, med fint ensemblespill og et utmerket pianospill som styrer den funky rytmen og ensemblespillet. Og når det tas ned da vokalen kommer inn, blir det en slags «stoppeffekt» som får oss til å spisse ørene, før det fine ensemblespillet igjen er over oss.
Så avslutter de konserten i Oslo med «I am Echo», som er en typisk avslutning på et slikt verk, med fin vokal sammen med pianoet.
Jeg forstår ikke helt hvorfor platen skal ha norsk tittel (Hva nå, Ekko?), mens alle titlene og tekstene er på engelsk, men det er en bagatell du ikke skal dvele altfor mye ved. Sett deg heller ned og nyt en fin plate med unge musikere vi kommer til å høre mye fra i årene som kommer.
Liv Andrea Hauge er en ung musiker og låtskriver. Og i tekstene kan man merke at hun ikke har levde et langt liv. For noen av tekstlinjene blir nesten litt «ungpikeaktige». Men det gjør ingenting. Vi som har levd et relativt langt liv trenger å bli minnet på hvordan det var da vi selv var i 20-årene. Men musikalsk er det ingenting «ungpikeaktig» i det hun og ensemblet fremfører. For her er det rutine for et helt liv, samtidig som musikerne har det utforskende og råe i seg som er med på å gjøre musikken spennende.
Jan Granlie
Liv Andrea Hauge (p, v), Ragnhild Moan (v), Marte Eberson (synth, v), Signe Emmeluth (s), Torstein Lavik Larsen (tp), Fredrik Luhr Dietrichson (b), Andreas Winther (dr)
