Jeg kan gjerne innrømme det med en gang: Jeg har aldri hatt altfor stor sans for mannlige jazzvokalister – riktignok med noen hederlige unntak, men altfor ofte synes jeg de blir teatralske, kopier av de gamle helter, eller at de sjelden forteller meg noe nytt. Dette gjelder ikke for mange av de kreative, moderne og eksperimentelle vokalistene, men altfor mange av de som turnerer europeiske jazzfestivaler, med eller uten skinnlue, blir rett og slett for kjedelige for meg.
Men så dukker det opp en plate med den unge, franske vokalisten Loïs le Van, sammen med saksofonisten Alban Drache og en fin haug med venner, og leverer «standardlåter» på en helt ny måte, og jeg er solgt. Jeg huisker at for noen få år siden, var det en portugisisk vokalist som gikk avgårde og vant Melodi Grand Prix – denne tullekonkurransen, hvor man endelig kåret en vokalkunstner som vinner. Hans navn var Salvador Sobral, og i 2021 dukket han opp på den svenske pianisten Max Agnas sin fine plate The More I Let the World In. Og på den platen fikk jeg høre hvilke vokale kvaliteter han hadde.
Men jeg var relativt skeptisk da jeg satte på le Van og Darches plate. Men allerede fra første sekund var dette en åpenbaring. Sobral dukket opp i bakhodet nesten med en gang åpningssporet «Comme d’habitude», som vi bedre kjenner som «My Way», startet, hvor le Vans utrolig «nedpå» vokal fører oss gjennom en helt ny versjon av den gamle låta, med god assistanse av Darche og pianisten Sandrine Marchetti. Deretter følger «I’ll be seeing you», med le Van, Darche og saksofonisten Sylvain Rifflet, i en herlig versjon.
Deretter følger en mer «streit» versjon av «Don’t Speak», og en deilig versjon av «Les moulins de mon cæur», en av Michel Legrands mest kjente låter, og det låter nydelig, med le Van, Darches små saksofonkommentarer og Baptiste Trotignot fine pianospill.
Og slik fortsetter det. Alle låtene gjøres på trio, med de to hovedpersonene med kun ett tilleggsinstrument. De gjør Radioheads «Fake plastic trees», en av deres hits fra 1995. Og her får vi den i en nydelig versjon med de to pluss harpisten Émilie Chevillard, før vi får Jean-Michel Jarre og Chrsitophes «Les mots bleus», som jeg ikke trodde det var mulig å gjøre jazz ut av. Men de to hovedpersonene og pianisten Yonathan Avishaï klarer det på utmerket vis.
Så følger Neil Youngs «Old Man» fra hans mest publikumsvennlige album, Harvest fra 1972. le Van, Darche og el.gitaristen Paul Jarret gjør en original og deres elt egne versjon av den flotte låta, med ultracool vokal og neddempet gitar og tenorsaksofon. Fint, og jeg er overbevist om at Neil Young liker denne versjonen.
Diane Tell har laget «Si j’étais un homme», som sikkert har vært en stor hit i Frankrike, men som ikke er like kjent her oppe i nord. Her får vi de to sammen med Neson Veras på akustisk gitar, før de (pina dø) gjør Marie Carey og Walter Afanasieffs «My All» fra albumet Butterfly fra 1997. Her bidrar pianisten Bruno Ruder i tillegg til de to. Jeg har overhodet ingen kontroll på Maria Careys plateutgivelser, men må innrømme at vi her får en fin versjon av de tre (uten at jeg dermed løper til første og beste platepusher for å skaffe meg originalen). Deretter følger Bill Withers «My imagination», sammen med bassisten Leïla Soldevila. Dette er kanskje en låt jeg skulle ha kjent, men jeg kan ikke huske å ha hørt den før. Men vi får en deilig versjon med dyp og deilig bass under de to hovedpersonene, fint rubatospill fra Darche med en etterfølgende, nydelig solo som er en fin kontrast til la Vans nydelige vokal.
Deretter følger Bob Marleys «Waiting in vain» fra utgivelsen Exodus fra 1977. Denne gjøres sammen med pianisten Baptiste Trotignon, og vi får en versjon et stykke unna Marleys sammen med The Wailers. Opp gjennom årene er det mange jazzmusikere som har gjort låter av Marley og andre reggae-artister. Men sjelden har vi hørt en finere og coolere versjon enn den vi får her. Deilig, selv om det ikke er så mye reggae igjen.
Så går det mot slutten, og vi får Thom Yorkes «Karma Police» fra 1997 – også en Radiohead-släger. Her får de igjen selskap med harpisten Émilie Chevillard i en fin versjon, hvor spillet til Darche ligger i et slags Håkon Kornstad-landskap, som er en fin kontrast til vokalen, mens harpen utfyller fint i bakgrunnen. Så avslutter de med Björks «Jóga» fra platen Homogenic fra 1997. Her vender de litt tilbake til starten med Sandrine Marchettis fine og lyriske pianospill, og vi får en nydelig versjon, hvor det er spennende å høre le Vans vokal sammen med tenorsaksofonen og pianoet.
Dette er blitt en samling «standarder» gjort på en ytterst original, cool og nydelig måte, langt fra de mange mannlige Frank Sinatra-kopiene som sendes på turneer rundt om i verden om dagen. Er du bookingansvarlig for en jazzfestival i Europa, skal du mye heller sjekke ut Loïs le Van og Alban Darches standard-versjoner. De er mye mer originale, spennende og deilige. Ei nydelig plate med tenorsaksofon og vokal i front for en rekke triosammensetninger.
Jan Granlie
Loïs le Van (v), Alban Darche (ts), Baptiste Trotignon (p), Sandrine Marchetti (p), Yonathan Avishaï (p), Bruno Ruder (p), Leïla Soldevila (b), Nelson Veras (ac.g), Paul Jarret (el.g), Alexis Thérain (ac.g), Émilie Chevillard (harp), Sylvain Rifflet (ts)
