Trioen Longboard består av trommeslageren, gitaristen og electronicautøveren Meivelyan Jaquot og saksofonistene og klarinettistene Mattieu Donarier og Alban Darche. På platen «Being Wild» får vi en variert samling moderne jazz som spriker i mange retninger, fra funky rytmer og toneganger, via en slags minimalisme – til pur glede. Og hele tiden låter det veldig mellom-europeisk. Selvsagt, som det hør og bør, med utstrakt bruk av klarinetter og saksofoner, men også med en ganske spesiell bruk av elektronikken, som hele veien er leken og «morsom».
Komponeringsjobben er relativt jevnt fordelt mellom de tre, med en overvekt av låter «kommet på» av Alban Darche. Men det spiller egentlig ingen stor rolle hvem som har laget hva, fordi dette er i stor grad et kollektivt arbeid, hvor alle tre spiller viktige roller i samspillet.
Her møter vi en trommeslager som også spiller gitar og som «leker» med samplere, to saksofonister som også trakterer klarinetter og keyboards, og tre komponister som er enige om hvor de vil bevege seg musikalsk. Lydbildet endres hele veien, fra urban punkjazz til vakre kjærlighetssanger, til noe som kan minne om filmusikk fra gamle dager, og vi møter tre musikere som gjør akkurat det de har lyst til å gjøre der og da.
Det starter friskt med Donariers «Roadmap», før de tar det mer ned i de neste låtene. Da er vi både inne i det minimalistiske og det vakre, men leken er hele tiden der som et viktig element. I femtesporet, Darches «Beauty and Sadness II», friskner de litt til i starten med relativt rocka trommer (hvem av dem som spiller det, står det ingenting om på coveret). Men det tas raskt ned igjen og musikken blir igjen vakker og sart.
Og slik fortsetter det. «Bip» er gjort av Darche, og er preget av elektronikken, før de brer låten utover til en morsom «lek» med formene, mens Donariers «Cairo Hipsters» er hip og rocka. Jacquots «5 et Chine» er en fin klarinettlåt, før vi får «The Thin Ice», som føles som om musikerne beveger seg ut på svært tynn is i starten, før de beveger seg inn i et slags jazzpunk-landskap. Enkelt, men ytterst effektivt. Darches «Beauty and Sadness», første del av den todelte sekvensen (del to kom tidligere), er en lyrisk og fin sak, hvor trommeslageren ikke helt klarer å styre rockefoten, og som dermed blir en fin og variert sak, før vi får Donariers «Misfit», som er en naturlig fortsettelse av den forrige låta, hvor saksofonene kommuniserer på en fin måte.
Så følger Darches «Elevation», en litt mer avansert låt, som fungerer fint i helheten, før de nærmer seg avslutningen, og vi får samme komponists «Gymnophobie» med fint saksofonspill av Darche i starten før Donarier legger seg unisont på i en litt minimalistisk sekvens som fungerer fint. Den minner mye om filmmusikk vi har fått fra Phillip Glass som musikken han gjorde til den praktfulle filmen «Powaqqatsi» i 1988.
Så avslutter de med en annen av Derches komposisjoner, «Hit the Brakes», som er en mer svevende avskjed og hvor de tar farvel med oss lyttere på en fin måte.
«Being Wild» er kanskje ikke like vill som tittelen antyder, men det er en fin plate som får tankene til å fly og ta oss til steder vi ikke frekventerer så ofte.
Jan Granlie
Meivelyan Jacquot (dr, g, elec), Matthieu Donarier (s, cl), Alban Darche (s, cl, p)
