Den relativt unge, italienske pianisten Lorenzo de Finti har satt sammen et relativt rutinert lag for sin andre plate på norske Losen Records. Med trompeteren Alberto Mandarini, bassisten Stefano Dall’Ora og trommeslageren Marco Castiglioni har han laget en fin, men ikke veldig overraskende platre med sine egne komposisjoner hvor, særlig, Mandarini bidrar med strålende spill både på trompet og flugelhorn.

De Finti er en relativt typisk, italiensk pianist, slik vi kjenner det fra flere andre fra landet. Han er teknisk svært begavet, han skriver fine komposisjoner sammen med bassisten Stefano Dall’ora, og det hele foregår i en italiensk atmosfære. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som gjør musikken italiensk, for den er ikke like «maskulin» som mye av jazzen fra Italia er, men jeg tror kanskje det har noe med lydbildet å gjøre, slik de har skapt den i Only Music Studio i Torino, hvor fem av de seks låtene er innspilt. Den sjette, som er tittelsporet i andre versjon, er innspilt i RSC Recording Studio Canaa i Losone i Sveits, og her blir lydbildet helt annerledes og mye mer «europeisk».

Men det er egentlig bagateller i det store og hele. For De Finti og hans musikalske venner, har laget en fin plate med «Mysterium Lunae». Vi får fine komposisjoner, hvor det er pianisten som er «sjefen», og han får god assistanse fra de tre andre. Først og fremst fra Mandarini og Dall’Ora, for jeg synes kanskje trommespillet til Castiglioni er mikset litt lavt. Men når han melder seg til tjeneste, så hører vi en fremragende trommeslager, som er med på å trekke musikken framover på en fin måte.

Men det er Mandarinis trompet- og flygelhornspill man biter seg mest merke i. Vi kjenner han fra tidligere plater i eget navn pluss det utsøkte storbandet Italian Instabile Orchestra, og her synes jeg nesten han blir en kombinasjon av Paolo Fresu og Kenny Wheeler i uttrykket.

De Fintis pianospill er fint gjennom hele innspillingen. Og sammen med bass-spillet til Dall’Ora legger de grunnlaget for Mandarinis fine spill.

En fin plate fra Italia, som jeg liker best når de har tatt seg over grensen til Sveits for å gå i studio. Her blir ikke musikken like maskulin som i studioet i Torino.

Jan Granlie

Lorenzo De Finti (p), Stefano Dall’Ora (b), Alberto Mandarini (tp, flh), Marco Castiglioni (dr)