Å gjøre musikk av komponisten Béla Bartók i jazzform, kjenner jeg ikke til så mange som har gjort tidligere. Men dette var noe pianisten Lucian Ban, saksofonisten og bassklarinettisten John Surman og fiolinisten Mat Maneri gjerne ville prøve seg på.
Deres gjensidige interesse for arbeidet til den ungarske komponisten og etnomusikologen Béla Bartók førte til deres nye innspilling, «Transylvanian Folk Songs», et utvalg av arrangementer av folkesanger samlet av Bartók, i Bans hjemland Romania.
På begynnelsen av 1900-tallet ble Bartók introdusert for folkemusikken til det rumenske folket i Transylvania. Hans umiddelbare forelskelse for musikken førte ham til et livslangt ønske om å katalogisere disse vakre regionale melodiene. Bartók brukte åtte år på å reise rundt i det rumenske landskapet og spilte inn og transkriberte disse stykkene, som han tilbrakte resten av livet på å samle i seks kataloger med over tre tusen låter, rett og slett med tittelen «Rumensk folkemusikk». Komponistens egne komposisjoner ville selvsagt, på samme måte som Edvard Grieg samlet norske folketoner og gjorde dem til sine, bli påvirket på alle nivåer av hans egne ideer mens han studerte dem.
Hundre år senere henter de tre improvisatorene, Mat Maneri, Lucian Ban og John Surman, ny inspirasjon i musikken som fylte Bartóks tanker, og de gikk inn i og så på nytt på sangene, klagesangene, kjærlighetssangene, medgiftssangene og mye av det andre Bartók hadde samlet, i perioden mellom 1909-1917.
Lucian Ban vokste opp i det landskapet hvor Bartóks gjorde sine innsamlinger i Transylvania, og på slutten av 90-tallet forlot han Romania for å fortsette sin karriere som jazzmusiker i New York. Men musikken fra hjemlandet fortsatte å inspirere hans arbeid, særlig i hans egne komposisjoner som man finner på platen «Songs from Afar» (Sunnyside, 2016) eller platen med den klassiske musikken til Romanias berømte komponist George Enesco på «Enesco Re-Imagined» (Sunnyside, 2010), eller i hans samarbeid med Maneri på «Transylvanian Concert» (ECM, 2013).
Fiolinisten Mat Maneri vokste opp i Brooklyn og Boston, i en ekstrem musikalsk familie. Faren var klarinettist og saksofonist og moren amatørvokalist som tilbrakte mye av tiden i den lokale kirken. Den yngre Maneri ble tiltrukket av musikk av alle typer, fra rock og gospel til moderne klassisk og avantgarde. Han fikk tidlig tiltrekning til Bartóks musikk og ble inspirert av det folkloristiske, som minnet om mye av den musikken han vokste opp med hjemme.
Da de to først begynte å tenke på å gjøre noe med «Bartók Field Recordings», tenkte de litt på hvem som ville være en god «tilvekst» til deres allerede eksisterende duo-prosjekt. De ønsket å ha med en improviserende instrumentalist som også hadde en naturlig tilnærming til folkemusikken. Og da dukket raskt John Surman opp som en idé, siden han har brukt tiår på å lage en enestående lyd i bassklarinetten, sopran- og barytonsaksofonen, og med hans hans oppvekst i Devon, England, ville han passe perfekt. Og at han nå var bosatt i Norge, med Grieg som bakteppe, gjorde heller ikke valget vanskeligere.
Vi får servert ni stykker, hvor de tre tar utgangspunkt i Bartóks nedskrivinger, hvorpå de lager sine egne versjoner av folkemusikken, som hele veien har den tradisjonelle musikken fra Transylvania som grunnleggende elementer.
Når de fleste tenker på Transylvania, tenker man på Dracula og historiene rundt denne «greven». Men Transylvania er så mye mer enn det. Og musikken som Bartók samlet, er usedvanlig vakker folkemusikk, som både har det melankolske og «spretne» i seg, som fascinerer en fra lenger nord i Europa. Ikke kun fordi dette er musikk man ikke kjenner så godt fra før, men at folkemusikken fra dette området, nesten like gjerne kunne vært laget her oppe i nord. Musikken er gjennomgående vakker, og det virker som om de tre musikerne har studert Bartóks nedskrivinger nøye, før de har gått sammen for å lage sine egne versjoner.
Nå vet jeg ikke hvor mye av dette stoffet som blir fremført akkurat slik Bartók hadde skrevet det ned, men med tre så dyktige og kreative musikere til å «ta tak i» musikken, er det nesten umulig å ikke tenke seg at det er mye improvisasjon i det som fremføres.
Platen er innspilt i barokkhallen i Timișoara Museum of Art i Timișoara, den 7. november 2018, med mye «fagfolk» til stede, så her måtte de tre garantert være konsentrerte og fremføre stykkene i dyp respekt for både lokalbefolkningen og Béla Bartók. Og det synes jeg virkelig de gjør. Kommunikasjonen mellom de tre er utmerket hele veien. Ban er den som styrer musikken med vakkert pianospill som gjennomgående er noe melankolsk. Maneris spill her er adskillig mer «strukturert» enn i en del andre sammenhenger vi har hørt ham, hvor det fritt improviserende gjerne har styrt den musikalske utviklingen. Og John Surman beviser nok en gang hvilken utsøkt musiker og, ikke minst, tolker han er av denne musikken, han er, både når han spiller barytonsaksofon, sopransaksofon eller bassklarinett.
Dette er rett og slett blitt en nydelig plate, hvor tre musikere har en felles idé, og som de gjennomfører med stor overbevisning. En strålende innspilling!
Jan Granlie
Lucian Ban (p), John Surman (bs, ss, bcl), Mat Maneri (vio)
