Luis Lopes er en portugisisk gitarist som trives best i skjæringspunktet mellom heavyrock og eksperimentell og relativt fri jazz. Han regnes som en av hjemlandets mest eksperimentelle gitarister, og har en lang rekke plateinnspillinger bak seg.
Musikken på hans nye langspiller, sier han selv «trekker fra inspirerende grunnlag og en søken etter kontinuitet til musikk som er født fra ensemblene til Sun Ra og avanserer gjennom de elektriske periodene til Miles Davis og Ornette Coleman, for å fortsette med Wadada Leo Smith, og giganter som Stockhausen og Gabriel Prokofiev». På dette prosjektet samarbeider han med musikere fra fire nasjonaliteter: Portugal, Sverige, Finland og Brasil, alle for tiden basert i Lisboa, hvor allek ommer med hver sine kulturelle ballast og bakgrunn, både fra jazz, fri improvisasjon og eksperimentell musikk og elektronisk musikk og undergrunnstechno. Og ved siden av Lopes får vi høre Flak (el. gitar), Jari Marjamaki (elektronikk), Travassos (elektronikk), Felipe Zenícola (el. bass), Yedo Gibson (tenor-, alt- og sopransaksofoon), Bruno Parrinha (alt- og sopransaksofon), Helena Espvall (cello), Maria da Rocha (fiolin) og Ernesto Rodrigues (fiolin), en besetning som både kan tyde på Lopes sedvanlige heftige spill og mer sarte sekvenser.
Låtene er delt inn i sju varianter av «echoism» fra en til sju, og de starter med nummer en, hvor de går «rett i strupen» på lytteren med Lopes sitt frittgående spill i front. Og herfra og ut får vi være med på en spennende reise i Lopes sin musikalske verden, skapt kollektivt med bandet Abyss Mirrors. Som jeg antydet i starten, får vi mye heftig musikk i den musikalske verden vi kjenner den gode Lopes fra før, og vi får i tillegg noen mer neddempede sekvenser som initieres av strukerne.
Det er mye her som Ornette Coleman helt sikkert nikker anerkjennende til fra sin posisjon i frijazz-avdelingen i det hinsidige. Men vi aner også inspirasjoner fra Miles Davis sin elektriske periode fra Bitches Brew og framover, og særlig fra Agartha (1975), Pangaea (1975) og Dark Magus (1977). Men aller mest er dette et kollektivt «verk» hvor alle musikerne er med på å skape et unikt «verk» av fri improvisasjon, som mer enn gjerne kan gå inn i historien som viktig for den europeiske frijazzen.
Av musikerne merker vi oss spesielt det heftige og pågående spillet til saksofonistene og el.bass-spillet til Zenícola, som trekker oss tett på Ornette Coleman i noen heftige sekvenser. Men gjennom hele innspillingen er det Lopes sin «dirigering» og styring av prosjektet som gjennomsyrer denne ytterst frittgående timen i det musikalske fellesskapet.
Jan Granlie
Luis Lopes (guitar, direction), Flak (guitar), Jari Marjamaki (elektronics), Travassos (elektronics), Felipe Zenícola (bass), Yedo Gibson (tenor saxophone, alto saxophone, soprano saxophone), Bruno Parrinha (alto saxophone, soprano saxophone), Helena Espvall (cello), Maria da Rocha (violin) og Ernesto Rodrigues (violin)
